fant ham snart, glad og i godlag. Hun sa til ham: «Pyrrhos, for noen dager siden talte jeg til dig om den ild som fortærer din og min frue, den kjærlighet hun bærer til dig. Nu sier jeg dig for sant og visst, at dersom du turer frem i den hardheten du viste her om dagen, så kan du være stø på at hun ikke kommer til å leve lenge. Derfor ber jeg dig at du gir efter for hennes lengsel. Vil du være så sta og selvgod, må jeg tro du er riktig tosk, og jeg trodde ellers du var nokså klok. Hvad ære er det ikke for dig at en sånn dame, så skjønn og så fornem, elsker dig høiere enn alt annet? Du skulde da skjønne at lykken er dig unders hull, når den byr dig en så herlig gave, riktig høvelig for din ung- dommelige attrå, og dertil alt du trenger! Hvem kjenner du blandt dine likemenn som har det bedre 1 fornøielsesveien enn du kan få det, bare du bruker vettet? Hvilken annen finner du som skal lyse som du med våben, hester, klær og penger, bare du unner henne din kjærlighet? Lukk op sjelen din for ordene mine og gå inn i dig selv! Husk, at det hender bare én gang, det pleier ikke hende to ganger, at lykken går mennesket til møtes med glad åsyn og åpen favn. Den som da ikke har vett til å ta imot henne, han kan siden alle sine dager, når han går der fattig og snau, klage sig selv og ikke lykken. Dessuten kreves det ikke samme troskapen mellem tjener og herrer som mellem venner og slektninger. Tvert imot bør tjenere, alt de bare kan, fare frem mot herrene sine på samme vis som de farer frem mot dem. Hadde du hatt en skjønn kone, mor eller datter som Nikostratos la elsken på, tror du da han engstelig vilde holde fast på troskapen sin mot dig? Tror du det, er du et riktig toskehode! Vær du viss, hjalp ikke gjøling og bønner, så brukte han makten, enten du likte det eller ei. La oss derfor fare likeens frem med dem og det 146