som dem tilhører, som de farer frem med oss og vårt. Gjør dig gagn av lykkens godhet og jag den ikke fra dig; gå du til møtes og ta imot den når den kommer. Vær viss, gjør du ikke det, så — ja, jeg vil ikke tale om at elskerinnen din dør, og det vil hun sikkert og visst gjøre — men du skal selv komme til å angre det, så du titt og ofte skal ønske dig døden, du også.» Pyrrhos hadde ofte tenkt på det Luska hadde sagt til ham første gangen, og han hadde bestemt sig til at kom hun igjen, vilde han gi et annet svar og gi efter for damens ønsker, bare han fikk full visshet for at hun ikke bare satte ham på prøve. Nu svarte han derfor: «Se, Luska, alt det du sier der tilstår jeg er sant. Men på den annen side kjenner jeg herren min og vet han er svært klok og vår. Han har lagt alle sakene sine 1 mine hender, og da er jeg svært redd for at Lydia med hans råd og vilje gjør dette bare for å prøve mig. Kunde hun bare gi mig visshet i saken, vilde hun gjøre tre ting jeg krever, skulde hun siden så visst ikke komme til å befale mig noen ting som jeg ikke straks vilde gjøre. Og de tre ting jeg krever, er disse: Først at hun dreper den gilde spurvehauken til Nikostratos, og det mens han selv er til stede. Dernæst at hun sender en tafs av skjegget hans til mig. Og til slutt skal hun sende mig en av tennene hans, og det en av de største.» Luska syntes disse vilkårene var harde, og damen syntes de var enda hardere. Men Amor er god til å gi mot og en mester til å gi gode råd; han fikk henne til å beslutte sig til å gjøre det alt sammen. Og siden Pyrrhos trodde Nikostratos var så klok, lovte hun ut at hun skulde forlyste sig med ham mens Niko- strato var til stede og enda få ham til å tro det ikke var sant. Pyrrhos gav sig da til å vente på hvad den edle damen vilde 147