dag sa hun til Nikostratos: «Har du lagt merke til hvad guttene gjør når de opvarter dig?» «Ja visst har jeg det,» svarte Nikostratos; «og jeg har ofte tenkt å spørre dem hvorfor de skaper sig til sånn.» «Gjør endelig ikke det,» sa damen; «for jeg kan si dig det, enda jeg i lang tid har tidd med det for ikke å gjøre dig lei. Men nu skjønner jeg at andre tar til å bli vår det også, og da bør jeg ikke skjule det for dig. Det kommer sig ikke av annet enn at ånden din stinker så forskrekkelig. Jeg skjønner ikke hvad grunnen kan være, for det brukte ikke være sånn før. Det er riktig ufyselig for dig dette, du som skal omgås adelige menn. En skulde sannelig se til om en kunde finne på en råd for det.» Da sa Nikostratos: «Hvad kan det være? Jeg skulde vel ikke ha en råtten tann?» «Kanskje det,» sa Lydia; og dermed førte hun ham bort til et vindu, lot ham åpne munnen og kikket nøie efter, først på den ene siden og så på den andre. «Kjære Niko- stratos,» sa hun til slutt, «hvordan kan du ha holdt ut dette så lenge? Her på siden er en tann som jeg synes ikke bare er skadd, men rent optært. Går du lenger med den, kommer den til å forderve den som står attmed den også. Jeg vil rå dig til å ta den ut før det blir verre.» Nikostratos sa da: «Synes du det, skal jeg gjøre det også. Send bud efter en tannmester som kan dra den ut på mig.» «Gud for- by,» svarte damen, «at noen lægemester skulde komme hit for den skyld! Jeg synes tannen står sånn til at jeg selv nok kan dra den ut; det trenges ikke noen doktor til det. Dessuten er disse mesterne så hardhendte i sånne forretninger at jeg aldri kunde holde ut å se eller vite du var i hendene på en sånn. Jeg vil absolutt gjøre det selv. I alle fall skal jeg la dig være 1 fred dersom det gjør altfor vondt, og det gjør en doktor aldri.» 150