stratos, og damen gikk tilbake til soveværelset sitt. Men Pyrrhos, som hadde sett alt dette, sa til sig selv: «En høisinnet begynnelse har damen gitt min lykkelige kjærlighet. Gud gi hun holder frem med det!» Ikke mange dager efter Lydia hadde drept hauken, satt hun i værelset sitt sammen med Nikostratos og kjælte for ham. Da tok hun til å skjemte med ham; for han hadde på spøk dratt henne litt 1 håret, og brått tenkte hun at nu var godhøvet der til å sette i verk det andre Pyrrhos hadde krevd av henne. Hun grep nemlig i en liten lokk 1 skjegget hans og drog leende så sterkt 1 den at hun rykte den helt og holdent av haken på ham. Nikostratos gav vondord for det, men hun sa: «Hvad er nu det, at du setter sånt ansikt op for det jeg har rykket kanskje seks hår av skjegget ditt? Du kjente min santen ikke så meget som jeg da du drog mig 1 håret.» Sånn drev de det en stund med det ene skjemtord efter det andre. Men skjeggdotten lurte damen sig til å gjemme, og sendte den samme dagen til elskeren sin. Det tredje vilkåret gav henne større bry. Men hun hadde skarpt vett, og Amor kveste det enda mer. Til slutt lyktes det henne da å tenke ut en råd til å få satt det i verk også. Niko- stratos hadde to unge gutter hos sig, som fedrene hadde gitt 1 hans varetekt så de som det sømte sig deres adelige ætt, i hans hus skulde erhverve sig høviske seder. Den ene av guttene skar fore når Nikostratos spiste, og den andre skjenkte 1 til ham. Disse guttene kalte hun til sig og innbilte dem at de luktet så vondt av munnen. Hun lærte dem at de skulde holde hodet så langt bakover som de orket når de tjente Nikostratos ved bordet. Men hun sa også at de måtte ikke si det til noen. Guttene trodde det og begynte å gjøre sånn som damen hadde lært dem. Så en 149