til sånt, så gikk jeg min santen ikke ut her. Jeg tenker det snarere skulde lykkes for mig å få sånt i verk i et eller annet av værelsene våre, og det på sånn måte at det skulde være en særs underlig hending om du noensinne fikk vite det.» Nikostratos syntes det måtte være sant det de begge sa, at de aldri kunde ha tenkt på en sånn gjerning der for øinene på ham. Han sluttet da med skjellsordene og klagene. Han tok til å tale om for en forunderlig hending dette var, og det store under at synet blev kvervet sånn på den som kløv op i dette treet. Men damen lot som hun ennu var vond over den tanken det hadde vist sig at Nikostratos hadde om henne. «Sannelig,» sa hun, «dette pæretreet skal aldri få gjøre hverken mig eller noen annen dame en sånn skam; det skal jeg sørge for. Pyrrhos, spring efter en øks og ta hevn både for dig selv og mig, og hugg det treet ned, Enda det vilde ha vært langt rettere å klemme den i hodet på Nikostratos, som uten minste omtanke straks lar sin fornufts øine forblindes. For om det var som du sier at dette viste sig for de øinene du har i hodet, så burde du ikke latt noen grunn få din sjels omdømme til å anta eller godkjenne at det var sånn.» Pyrrhos sprang nu efter øksen og hugg pæretreet ned. Da damen så det falle, sa hun til Nikostratos: «Nu jeg ser fienden til ærbar- heten min ligge fallen der, har vreden gitt sig også.» Så tilgav hun vennlig Nikostratos, som bad henne pent om forlatelse; men hun satte det vilkåret at det aldri måtte hende ham oftere at han noensinne kom i tanker om å tro sånne saker om henne som han elsket høiere enn sig selv. Så gikk da den stakkars bespottede mannen sammen med konen sin og elskeren hennes tilbake til huset. Der nøt Pyrrhus med Lydia og hun med ham mange ganger i fred og ro sin lyst og glede. Gud gi oss det samme! 155