Men nu hadde Meuccio hørt at de ikke holdt regnskap over gudsøstrene 1 den annen verden, og så tok han til å le til toske- skapen sin; for han hadde før skånt adskillige sånne. Nu gav han den ukyndigheten på båten og blev mer vettug i sånne saker for fremtiden. Hadde broder Rinaldo visst dette, hadde han ikke trengt til alle kunstene sine da han fikk den gode gudsøsteren sin til å gå med på ønskene hans. — — Sefyr hadde alt reist sig for solen, som nu gikk i vest, da kongen sluttet historien sin. Nu stod ingen til rest å fortelle; derfor tok han kransen av hodet og satte den på hodet til Lauretta, og sa: «Madonna, med denne laurbærkrans, som har navn likt deres eget, kroner jeg Dem til dronning over vårt selskap. Vær nu vår herskerinne og befal oss det De tror kan gi oss alle glede og op- muntring.» Så satte han sig igjen. Lauretta var altså nu dronning. Hun kalte til stø hovmesteren og bød ham duke bordene litt tidligere enn vanlig 1 den yndige dalen, så de siden kunde vende tilbake til slottet i ro og mak. Derefter gav hun ham ordrer om alt annet han hadde å gjøre så lenge hennes styringstid varte. Så vendte hun sig til selskapet og sa: «Dioneo vilde i går at vi i dag skulde tale om de streker konene spiller mennene sine, og var det ikke fordi jeg er redd å bli regnet til disse gneldrebikkjene som alltid vil hevne sig på flekken, så vilde jeg si at vi i morgen skulde fortelle om de streker mennene spiller konene sine, men jeg skyver dette til side og ønsker isteden at hver må tenke på å fortelle om de streker som daglig blir spillet mannen av kvinnen eller kvinnen av mannen, eller den ene mannen av den andre. 160