attrådde her i livet, og Tingoccio nevnte dem alle for ham. Siden spurte Meuccio om han kunde gjøre noe for ham, og Tingoccio sa ja til det; han burde for hans regning la lese messer og bønner og gi almisser; for sånne saker er til stor bate i den andre verder. Meuccio lovte ham å gjøre det. Tingoccio skulde just til å fare sin vei igjen, da Meuccio husket gudsøsteren; han løftet hodet og sa: «Det var bra jeg husket på det! Hør, Tingoccio; hvad straff er det lagt på dig der borte for gudsøsteren din, henne du sov med da du levde her? «Bror min,» svarte Tingoccio, eg var knapt kommet dit, da en som visstnok kjente alle syndene mine, gav mig ordre til å fare til et sted, der jeg 1 største pine gråt over alle syndene mine, og der fant jeg mange ulykkesfeller som var dømt til samme straffen som jeg. Der var jeg da sammen med dem og tenkte på det jeg hadde hatt med gudsøsteren min å gjøre. Jeg fryktet for å komme i verre kvaler enn dem jeg var pålagt her; jeg skalv og bevde av angst, enda jeg sattien stor og meget brennende ild. En som satt ved siden av mig, merkte dette og sa: «Hvad er det som gjør dig mer angst enn de andre som er her, så du skjelver sånn her 1 ilden?» «Å, min venn,» sa jeg, «eg har sånn angst for den dom jeg venter mig for en svær synd jeg gjorde i livet.» Han spurte mig da hvad synd det var. Jeg svarte ham: «Synden var den at jeg lå med gud- søsteren min, og det så meget at jeg tapte livet med det» Men han gjorde narr av mig for det og sa til mig: «Ditt toskehode, vær ikke redd for det! Her holder de ikke regnskap over gud- søstrene.» Og da jeg hørte det, blev jeg rolig igjen.» Nu nærmet dagen sig, og Tingoccio sa: «Meuccio, farvel! Jeg får ikke være lenger her Og dermed kom han plutselig bort. 159