av dig, de to hundre gullflorinene nemlig, fikk jeg ikke bruk for: det blev nemlig ikke noe av den handelen jeg hadde lånt dem til. Derfor tok jeg dem straks med mig til konen din og gav henne dem. Derfor ber jeg dig stryke den gjelden av regnskapet ditt.» Guasparruolo vendte sig til konen sin og spurte henne om hun hadde fått pengene. Hun så at vidnet var med, og kunde ikke nekte det. Derfor sa hun: «Ja visst fikk jeg dem; jeg har bare ikke husket på å si det til dig.» Da sa Guasparruolo: «Gulfardo, jeg er fornøid. Gå med Gud; jeg skal nok sette regningen din i orden.» Gulfardo sa farvel. Damen stod der med skammen, og måtte levere den ufyselige prisen for usselheten sin til mannen. Sånn nøt den slue elskeren uten utlegg sin gjerrige dames gunst.