Calandrino så at Maso sa disse ordene med rolig ansikt og uten å le; derfor trodde han så sikkert på dem som på den klareste sannhet. Han tenkte det var virkelig sånn alt sammen, og sa: «Det er altfor langt for mig. Men hadde det vært nærmere, så sier jeg dig for visst at jeg skulde ha fart dit en gang sammen med dig, bare for å få se de makaronene rulle ned og fått fatet fullt av dem. Men velsigne dig, si mig, fins det ikke her i bygdelaget en eneste av disse unders stenene?» Maso svarte: «Jo, her finnes to stenslag av største kraft. Det ene er grjotet fra Settignano og Montisci; når de blir gjort til kvernstener, har de den hemmelige kraften å lage mel, derfor sier de også 1 landene der borte, at «nådegavene kommer fra Vår- herre, og kvernstenene fra Montisci-berget.» Men av disse kvern- stenene er her en sånn mengde at en setter ikke så stor pris på dem, akkurat som det er med smaragder hos dem, for av det slaget er det berg høiere enn Monte Morello; de lyser om natten så Gud bevare dig vel! Og du skal vite, at satte du skjønne ferdige kvern- stener 1 ringen før hullet blev boret, og bar den til sultanen, så kunde du få alt du bare vilde av ham. Men det andre slaget er en sten som vi stenkjennere kaller heliotrop; den stenen har særs stor underkraft; for den som bærer en sånn på sig kan umu- lig ses av noe menneske der han ikke finnes, så lenge han har den.» Da sa Calandrino: «Dette er store underkrefter. Men denne der andre, hvor finnes den?» Maso svarte at en pleide finne dem i Mugnone-kløften. Calandrino spurte da: «Hvor stor er den, og hvad farve har den?» «Den har så ymse skap,» svarte Maso; «den ene er større og den andre er mindre; men alle er næsten svarte på farven.» 182