arbeidene på helgenskapet, som nyss var opstilt over alteret i denne kirken, og så tenkte han at nu var godhøvet der til å sette tiltaket sitt 1 verk. Han sa til en av kameratene sine hvad han tenkte på å gjøre, og så gikk de begge dit Calandrino satt alene. De lot som de ikke så ham, og begynte sig imellem å tale om de for- skjellige egenskapene hos de forskjellige stenene, og Maso talte med sånn skråsikkerhet som han hadde vært en riktig stor stenkjenner. Calandrino spisset ører; og da han skjønte det ikke var noen hemmelig betroelse, reiste han sig og gav sig i lag med dem, og det likte Maso just godt. Han holdt frem med talen sin, og Caland- rino spurte ham til slutt hvor en kunde finne sånne sterke stener. Maso svarte at de fleste var å finne 1 Sludriana, basker- landet, i en bygd som het Slaraffenland, der vinrankene blev bundet op med stekte pølser, og en kunde få en gås for en skil- ling og en gåsunge på kjøpet. Der var det et fjell av bare reven parmesanost; på det fjellet stod det folk som ikke gjorde annet enn å lage makaroni og eggboller, som de kokte i kapunsuppe og kastet utfor fjellet, så jo mer en tok av dem, desto mer hadde en. Tett fremom rant en bekk av vermacciavin, den beste en kunde få å drikke, uten en dråpe vann i. «Å,» sa Calandrino, «det var et godt land! Men si mig, hvad blir det av kapunene som folket koker?» «Dem,» svarte Maso, «eter alle baskerne op.» «Har du vært der noen gang?» spurte Calandrino. «Spør om jeg har vært der!» svarte Maso. «Min santen har jeg ikke vært der én gang så visst som tusen ganger.» «Hvor mange miglier er det dit?» spurte Calandrino. Maso svarte: «Mer enn tusentalls som galer hele natten.» «Da ligger det nok lenger borte enn Abruzzene,» sa Calandrino. «Ja visst,» svarte Maso; «aldri så lite lenger.» 181