de ut porten ved San Gallo, steg ned i Mugnone-slukten. Der fulgte de elven utefter og lette efter stenen. Calandrino var iv- rigst, kan en vite; han rente føre og bykste så hit og så dit. Så han en svart sten, kastet han sig ned, tok den op og stakk den inn på barmen. Kameratene hans kom efter og plukket op en sten nu og da. Men Calandrino hadde ikke gått langt før han hadde barmen aldeles full av sten. Derfor brettet han op frakke- flakene og laget til som en stor lomme, som han festet til lær- beltet rundt omkring. Det varte ikke lenge før han hadde fylt den helt med sten, så han måtte gjøre likeens med kappen; og den proppet han også snart full av sten. Da nu Buffalmacco og Bruno så at Calandrino var full-lastet, og at det snart var mattid, sa Bruno, sånn de var forlikte om på for- hånd: «Hvor er Calandrino?» Buffalmacco så Calandrino tett attmed sig, men likevel snudde han sig rundt og stirret hit og dit, og svarte: «Jeg vet ikke; han var her da like fremfor mig for et øie- blikk siden.» Da sa Bruno: «Ja, det gjorde da jeg også; men det er det samme; han har nok lurt sig til å gå hjem og spise til middag, og så har han latt oss gå her og drive på med dette tullet og plukke svarte stener utefter hele Mugnone.» «Ja,» sa Buffalmacco, «og rett har han gjort, å spotte oss og la oss gå her, når vi kunde være så dumme å tro ham. Sant og visst, det er da ikke noen annen enn oss som kunde være så toskete å tro det finnes stener med underkraft i Mugnone-kløften.» Da Calandrino hørte dette, trodde han fullt og fast at nu hadde han fått tak i den rette stenen, og at det var den som gjorde de ikke så ham, enda han stod tett attmed dem. Da blev han rent vill av glede over lykketreffet han hadde gjort. Han tenkte det var best å gå hjem igjen, og tok til å smyge sig bort. Da Buffalmacco 186