så det, sa han til Bruno: «Hvad skal vi gjøre her? Hvorfor går vi ikke vår vei?» Bruno svarte: «La oss bare gå! Men jeg sverger ved Gud, at Calandrino aldri mer skal få spille mig noen strek. Var jeg bare så nær ham nu som jeg har vært hele morgenen, skulde jeg min santen ha gitt ham en sånn kilevink i hælene med denne stenen her at han skulde ha husket den streken en dryg måned efterpå.» Og i samme blinken gav han en god sleng på armen og kastet stenen i hælene på Calandrino. Det gjorde så vondt at Calandrino løftet foten høit i været og tok til å puste og blåse. Men han tidde da og holdt frem på veien sin. Buffalmacco tok nu også en av de småstenene han hadde pluk- ket, og sa til Bruno: «Se her er en fin kiselsten! Gid den nu fløi lukt i siden på Calandrino!» Dermed hivde han den i vei og gav Calandrino et ordentlig puff i hoften. Og på denne måten drev de på; med alle slags tilrop stenet de ham hele Mugnone-dalen opefter, like til San Gallo-porten. Der kastet de fra sig de stenene de hadde igjen, og gav sig til en stund hos tollvakten, som blev innvidd 1 saken også, så de lot som de ikke så Calandrino, og lot ham slippe forbi mens de lo så de holdt på å revne. Calandrino gikk strake veien hjem til huset sitt, som lå ved Canto alla Macina. Slumpehøvet hjalp godt til så streken skulde lykkes; for hele tiden mens Calandrino gikk langsmed elven og siden gjennem byen, møtte han ikke et menneske som snakket til ham; de fleste var jo også inne og spiste middag. Så steg da Calandrino inn i huset sitt, nedlastet som før er fortalt. Konen hans het Tessa, og hun var en både vakker og dyktig kvinne. Nu hendte det sig at hun just stod oppe på trappen; og da hun så ham komme, tok hun til å skjenne på ham, for hun var arg for han hadde vært så lenge borte: «Jeg tror ikke den 187