han hadde tapt, at han vant ikke si et ord, bare pustet og stønte. Da det drog ut med svaret, sa Buffalmacco: «Calandrino, hadde du en annen grunn til å bli vred, så skulde du ikke ha narret oss sånn som du gjorde likevel. Først tok du oss med å lete efter de dyrebare stenene, og siden lot du oss gå igjen som et par toskehoder der nede i Mugnone, uten hverken å be oss gå med Gud eller dra til fanden; du gikk rake veien hjem, du, og det synes vi er ille gjort mot oss. Men du kan være viss på at dette blir siste streken du noengang kommer til å spille oss.» Da tok Calandrino sig riktig på tak, og svarte: «Kamerater, vær ikke sinna på mig! Saken forholder sig anderledes enn dere tenker. Jeg ulykkesfugl hadde funnet den der stenen; og vil dere høre bevis på at jeg taler sant? Da dere spurte hverandre om hvor jeg var, stod jeg ikke ti alner fra dere. Og da jeg skjønte dere gikk og ikke så mig, gikk jeg føre dere til byen og kom like hit, hele tiden like fremfor dere.» Og så tok han til å fortelle alt sam- men fra først til sist, alt de hadde sagt og gjort, og viste dem hvordan stenene hadde rakket ham til både i ryggen og på hælene, og så sa han til slutt: «Og jeg forsikrer dere, at da jeg gikk inn gjennem byporten med alle disse stenene dere ser her, da blev det ikke sagt et ord til mig, enda dere vet hvor nærgående og vrange vaktmennene der pleier være, og hvor nøie de vil se alle ting. Dessuten møtte jeg flere både venner og kjenninger på gaten; de pleier alltid tale til mig og by mig på skjenk; men det fantes ikke én som sa et halvdratt ord til mig; for de så mig ikke, skjønner dere. Til slutt kom jeg inn i huset mitt her, og da viste denne forbannede djevelen av et kvinnfolk sig for mig, og hun så mig, hun. Dere vet da det, at kvinnfolk tar kraften fra alle ting; så jeg som var den lykkeligste mann 1 Firenze, nu er blitt den ulykke- 189