vonde selv noengang kan få dig til å komme hjem i rett tid, Jaså, skatten min, kommer junkeren endelig?» Da skjønte Calandrino at hun kunde se ham; han blev så arg og bedrøvet, og sa: «Ve mig, ditt fordervelige kvinnfolk! Du skulde være ute igjen! Nu har du ruinert mig. Men ved Gud, du skal få det betalt» Dermed sprang han inn i et forværelse og kastet fra sig alle stenene han hadde dratt med sig. Så rente han, rent fra sig av sinne, løs på konen, grep henne i flettene og kastet henne på gulvet fremfor sig, så gav han sig til å bruke armer og ben så fort han kunde, slo og sparket henne over hele kroppen, så hun mest ikke hadde hår igjen på hodet, og hvert ben i kroppen på henne var mørbanket. Det hjalp ingenting at hun ropte og bad ham om nåde med foldede hender. Bruno og Buffalmacco skrattet en stund sammen med vakt- mennene ved porten. Så fulgte de langsomt efter Calandrino på noen avstand. Da de kom til porten hans, fikk de høre hvordan han ståket der inne. De lot som de kom først nu og ropte på ham. Svett og rød og andblåst kom Calandrino bort til vinduet og bad dem komme op. De lot som de var litt fornærmet; men gikk da op. Her fant de salen full av sten, og borti en krok lå konen med utslått hår, sundreven og rent blå og fordervaslått 1 ansiktet og øråtende så det var vondt å se og høre. Og der satt Calandrino, uten belte; og pustet og blåste som et utkjørt menneske. De stirret omkring sig en stund, og sa: «Calandrino, hvad er dette? Skal du til å mure, siden vi ser så meget sten her? — Og hvordan er det med donna Tessa? Det ser ut som du har slått henne. Hvad er dette for historier?» Men Calandrino var så elendig, av stenene han hadde slept på, av raseriet og prylingen, og av sorg over den lykken han trodde 188