hadde fortjent; men hun vilde ikke gjøre noe før hun hadde snak- ket med brødrene sine om det først. Hun fortalte dem hvad prosten hadde fore med henne, og det hun tenkte å gjøre med ham også. De var helt ut med på det og gav henne full frihet til å gjøre det hun vilde. Få dager efter gikk hun derfor til kirken som hun var vant til. Ikke før blev presten vår henne, så gikk han henne til møtes og tok til på sin sedvanlige vis å gi sig i fortrolig snakk med henne. Damen blinket til ham og gjorde sig riktig glad i ansiktet. Prosten sa en hel masse til henne som han pleide, og hun tok ham til side og sukket dypt og sa: «Ærverdige herre, jeg har ofte hørt at ingen befestning er så sterk at en ikke kan innta den når en dag ut og dag inn be- leirer den. Og dette ser jeg nu altfor godt er tilfellet med mig. De har med søte ord og med alle slags artigheter bekriget mig så lenge at De har fått mig til å bryte min beslutning. Jeg er villig nu til å bli Deres, siden De så varmt ønsker det.» Da blev prosten glad og sa: «Takk og stor takk, madonna! Sant å si er jeg meget forundret over at De har kunnet holde Dem så lenge, når jeg tenker på at det aldri har hendt mig med en dame før. Tvert imot har jeg somme tider sagt: var kvinnene av sølv, var de ikke verdt en skilling; ingen av dem holder i hop under ham- meren. Men la oss ikke tale om det. Når og hvor kan vi møtes?» Damen svarte: «Kjære herre, tiden skal være den stunden De selv liker best. Jeg har jo ingen mann jeg trenger gjøre rede for om nettene mine. Men stedet er jeg ikke god for å hitte på.» «Hvorfor ikke?» sa presten. «Hjemme hos Dem, vet jeg?» «Ærverdige herre,» svarte damen, «De vet jeg har to unge brødre, som både dag og natt kommer hjem med selskapene sine. Huset mitt er ikke særlig stort, så en kan aldri være trygg der, om De ikke 193