var riktig pen, og Calandrino fortalte dem at han hadde tenkt å salte den ned. «Å, så dum du er!» sa Bruno til ham. «Selg den og la oss more oss for pengene. Så kan du si til konen din at den er blitt stjålet fra dig.» «Nei,» svarte Calandrino; «hun tror ikke på det; hun jager mig ut av huset. Bråk ikke med det! Det gjør jeg aldri allikevel.» De kjeklet lenge om dette; men det nyttet ingen ting. Til slutt bad Calandrino dem til kvelds, men så likesælt at de ikke vilde spise hos ham, men gikk sin vei. Bruno sa da til Buffalmacco: «Skal vi ikke stjele den grisen fra ham i natt?» «Hvordan skal vi gjøre det, tror du?» svarte Buf- falmacco. «Åjo da,» sa Bruno, «måten har jeg alt funnet ut; der- som han bare ikke flytter den fra der den var nu.» «La oss gjøre det da,» sa Buffalmacco. «Hvorfor skulde vi ikke det? Så eter vi den op sammen med hr. presten.» Og presten sa også at det skulde være ham en glede. Da sa Bruno: «Her må vi bruke sluskapen vår. Du vet da vel, Buffalmacco, hvor gjerrig Caland- rino er, og hvor gjerne han drikker når andre betaler. La oss bare gå og få ham med på vertshuset; der skal presten late som han betaler alt sammen for å gjøre ære på oss, så han ikke skal legge ut noe. Vær viss, han tar sig nok en rus, og det passer godt for oss, siden han er hjemme alene.» Som sagt, så gjort. Da Calandrino så at presten ikke vilde han skulde betale, gav han sig til å belje i sig; meget tålte han ellers ikke, så det varte ikke lenge før han var godt seiset. Det led langt på natt da de skiltes utenfor vertshuset. Calandrino gikk hjem og la sig uten å spise. Porten lot han stå åpen, enda han trodde han hadde låst den godt. Buffalmacco og Bruno gikk med presten og spiste til kvelds hos ham. Da de hadde spist, tok de verktøi med sig for å bryte 204