inn hos Calandrino. Og så listet de sig da dit. Men der var porten åpen, så de gikk bent inn, tok grisen ned og bar den bort til presten. Der gjemte de den godt, og gikk så og la sig. Om morgenen hadde vindunstene eimet bort av hodet på Calandrino. Han stod op og gikk ned. Der så han sig omkring; men grisen sin kunde han ikke se. Derimot fant han porten åpen, og så tok han til å spørre den ene efter den andre om de visste hvem det var som hadde tatt grisen. Men grisen var ikke til å finne, og så tok han til å holde et farlig styr, ropte og skrek og bar sig for grisen hans var stjålet. Nu stod Bruno og Buffalmacco op og gikk bort til Calandrino, de vilde høre hvad han sa om grisen. Straks han fikk se dem, tok han til å klage og jamre sig: «Å jøie mig, kjære venner! Grisen min er stjålet fra mig!» Bruno gikk bort til ham og sa sakte: «Det var rart at du endelig engang har fått vett.» «Å nei,» svarte Caland- rino; «eg sier det på fullt alvor.» «Ja, bare snakk, du!» sa Bruno. «Skrik så høit at det riktig ser ut som det har hendt.» Calandrino ropte da enda ivrigere og sa: «Ved Guds kors, jeg sier det på ramme alvor, at grisen min er stjålet» Men Bruno drev på: «Ja, si det bare, si det bare! Si det just på den måten! Skrik dyktig; la oss bare få høre hvad låt det er 1 dig; så tror kanskje folk det er sant.» Da sa Calandrino: «Du kunde få mig til å forskrive sjelen min til den vonde! Jeg mener du ikke vil tro mig; men jeg skal aldri bli hengt er ikke grisen stjålet» «Men hvordan kunde det gå for sig?» spurte Bruno. «Jeg så da grisen i går. Tror du du kan innbille mig at den er stjålet?» «Det er som jeg sier,» sa Calandrino. «Kors,» sa Bruno, «kan det virkelig være sant?» «Ja, både sant og visst,» sa Calandrino. «Sånn er det; og jeg er fortapt; jeg vet ikke hvordan 205