hun lagt elsken sin på. Hun hadde jo ikke annet å syte for, og derfor fikk hun piken sin til å hjelpe sig så hun kunde ha så mange glade stunder sammen med ham som hun bare vilde. Nu hendte det på denne tiden at en ung adelsmann fra byen vår, Rinieri, kom hjem igjen til Firenze fra Paris. Der hadde han studert i lang tid, ikke for å høkre videnskapen sin ut i smått, som så mange gjør, men for å vinne kjennskap til tingenes forhold til hverandre og deres ophav, og det er noe som sømmer sig for en sant adelig mann. I Firenze levde han som borger og var meget æret både for den høie ætten sin og de store kunnskapene sine. Men det hender jo ofte at just de som har den beste innsikt i dype ting, de ligger lettest under for kjærligheten. Og sånn gikk det med Rinieri, En dag gikk han nemlig til en fest, og der viste Elena sig for ham, svartklædd som enkene våre pleier gå, og så skjønn og fortryllende, syntes han, at han aldri hadde sett noe liknende. Og han tenkte i sitt stille sinn at lykkelig måtte den mann være som himmelen vilde unne å få holde henne naken i armene sine. Gang på gang lurte han sig til å se på henne, og til slutt satte han sig fore å ta sig på tak og ikke sky noen møie for å vinne hennes gunst. Han visste at høie og dyrebare ting ikke kan vinnes uten strev, og nu vilde han gjøre alt han kunde til å få henne til å legge elsken sin på ham, så han fikk nyte elskoven hennes. Den unge damen var ikke just av dem som stirrer hull i marken fremfor sig; hun visste hvem hun var, og lot øinene løpe freidig omkring, og så varte det ikke lenge før hun blev vår Rinieri. Da lo hun for sig selv og tenkte: «Det var nok ikke fåfengt jeg kom hit i dag; tar jeg ikke feil, har jeg der fanget en kylling efter nebbet.» I smug kikket hun bortpå ham, og la vinn på å vise 211