ham at hun tykte godt om opmerksomheten hans. Hun tenkte ellers at jo flere hun lokket og fanget med yndighetene sine, desto større verd fikk skjønnheten hennes, særlig for ham hun hadde gitt den til, og som hun hadde lagt elsken sin på. Den lærde visdommens student lot nu alle filosofiske tanker være for det de var og vendte hele sin hug til henne. Han fikk snart greie på hvor hun bodde, og under alle slags påskudd gikk han titt og ofte forbi huset hennes; for sånn håpet han å vinne godhugen hennes. Damen følte sin forfengelighet smigret ved dette, og lot som det var henne en særs glede å se ham. Så gav den unge lærde sig ikke før han fikk høve til å gjøre sig godvenner med piken hennes og fortalte henne om kjærligheten sin, bad henne også få fruen sin til å unne ham sin gunst. Piken lovte hvad det skulde være; men fortalte alt sammen til matmoren sin; og hun hørte på og lo og skrattet. Til slutt sa hun: «Har du sett hvor han har slumpet til å miste vettet sitt, det han hadde med sig fra Paris? Nuvel, vi skal gi ham det han leter efter. Taler du med ham igjen, skal du si til ham at jeg elsker ham meget mer enn han mig; men jeg må akte på ærbarheten min, så jeg kan gå med hevet panne jamsides andre damer. Er han så vis som folk sier, bør han holde enda mer av mig for det.» Stakkars, stakkars henne! Hun visste ikke, mine damer, hvad det vil si å ha med en lærd å gjøre. Da piken møtte ham igjen, bar hun frem ærendet sitt, som fruen hennes hadde pålagt henne det. Glad tok nu studenten til med enda hetere bønner; han begynte å skrive brev også, og sende gaver. Alt blev mottatt; men tilbake kom ikke annet enn svar sånn i sin almindelighet. På denne måten holdt hun det gående en lang tid med tomme løfter. 212