I skumringen hadde studenten gjemt sig sammen med tjeneren sin mellem piler og andre trær tett attmed tårnet. Han hadde sett alt sammen; og da hun nu naken gikk forbi ham og næsten rørte borti ham, syntes han i grunnen synd på henne. Ja, da han så hennes legemes blendende hvithet næsten vinne på nattemørket, så på barmen hennes og hele kroppen ellers, hvor det alt var skjønt, og tenkte på hvordan det om kort tid vilde komme til å se ut, syntes han det var ille det han pønsket på. Dessuten våknet plutselig kjødets egging i ham også, så en viss en som lå, reiste sig og mante ham til å styrte frem, gripe henne og kjøle sin hete; han hadde så nær blitt overvunnet av det ene eller det annet. Men så husket han hvem hun var, og den beske krenkelsen hun hadde gjort ham, og så luet vreden op i ham igjen og jagde bort både medynken og sansedriften. Hans beslutning stod fast, og han lot henne gå. Damen steg op på tårnet, vendte sig mot nord, og begynte å si de ordene studenten hadde gitt henne. Stille lurte han sig efter henne, og tok smått om senn bort stigen som gikk op til avsatsen der damen var. Så ventet han for å se hvad hun nu vilde si og gjøre. Da damen syv ganger hadde lest besvergelsen sin, tok hun til å vente på de to møene. Hun ventet og ventet; men intet hendte, annet enn at kulden tyktes henne meget sterkere enn hun riktig ønskte sig det. Til slutt så hun morgenrøden bryte frem. Bedrøvet over at det ikke hadde gått som studenten hadde sagt, sa hun til sig selv: «Jeg er redd for at han bare vilde gi mig en likeens natt som den jeg lot ham tåle. Men har han gjort det for den skyld, har han hatt lite vett på å hevne sig; for denne natten har ikke vært tredjeparten så lang som hans var, og kulden var nu også av et annet slag.» 222