Hun vilde ikke stå der når dagen kom, så nu vilde hun stige ned igjen av tårnet. Da fant hun at stigen ikke var der. Da flyktet motet hennes, som om verden brått hadde forsvunnet under føttene på henne. Hun seg ned på stengulvet, rent overgitt av smerte og fortvilelse. Smått i senn fikk hun kreftene igjen, og hun begynte å gråte og jamre sig. Nu skjønte hun godt det alt var studentens verk og klagde sig selv fordi hun først hadde krenket en mann og siden stolt så altfor meget på ham, som hun med god grunn skulde ha mistenkt for å være en fiende. Sånn holdt hun på en hel stund. Så tok hun til å se efter om det ikke fantes noen utvei til å komme ned; men nei, hun så ingen. Og hun begynte å gråte igjen, og mørke tanker kom op i henne; hun sa til sig selv: «Å, jeg ulykkelige! Hvad kommer de vel til å si, brødrene mine, slektningene og gran- nene mine, ja hver eneste som i Firenze bor, når de får vite du er blitt funnet her splitter naken? De skjønner at all den store ærbarheten din var falsk. Og om du nok kan hitte på noen ut- flukter, så kommer denne fordømte studenten til å stemple dig for løgn, for han kjenner jo alle sakene dine. Å, du arme, som mister den unge mannen du elsket og æren din på samme tid!» Og fortvilelsen tok henne så hun så nær hadde kastet sig ned fra tårnet. Solen var nu oppe. Hun drog sig bort til brystvernet på tårnet og vilde se om ikke en eller annen gutt skulde komme nær nok med krøterne sine, så hun fikk sendt bud efter piken sin. Da hendte det at hun fikk se studenten. Han hadde sovet en stund under en busk; nu våknet han, og så henne, han også. Han sa da: «God dag, madonna! Er ikke møene komne ennu?» Damen tok da til å gråté bittert igjen. Hun bad ham komme inn i tårnet så hun fikk tale rned ham. Studenten var straks villig 953