verket så hun tenkte det gikk i stykker, og det var nu ikke å undres på. Stengulvet var så gloende hett at hun hverken med føttene eller annet kunde være 1 hvile; hun kunde ikke sitte stille; gråtende flyttet hun sig hit og dit. Ikke en vindpust rørte sig; og så kom fluer og bremser 1 massevis, slo ned på det åpne kjøttet og stakk henne så argt at hvert bitt syntes henne et lansestikk. Ikke et øieblikk kunde hun holde op med å slå kring sig med hendene, mens hun forbante sig selv, sitt liv, sin elsker og studenten. Skremt, hisset og pint av den usigelige heten; av solen, av fluer og bremser, av hunger også, skjønt enda mer av tørst og til overmål av tusen pinsomme tanker, stod hun op og tok til å se sig kring, om hun kunde se eller høre noen i nærheten; for hun var fast bestemt på å rope om hjelp, samme hvad som da hendte. Men også denne utveien hadde den vonde skjebnen hennes røvet fra henne. Landmennene hadde alle sammen gått fra markene for hetens skyld, dersom noen 1 det hele tatt hadde gått ut på arbeid den dagen; men alle drev med å treske kornet sitt hjemme ved husene. Så hørte hun ingenting annet enn gresshopper, og så bare Arno; den lokket med vannet sitt og slett ikke minsket, men økte tørsten hennes. Hun så også flere steder skogholt, skygger, boliger; det var alt bare en plage for henne; det vekket bare lengselen. Men hvad mer skal vi si om den ulykkelige da- men? Solens glød over, stengulvets under, stikk av fluer og brem- ser hadde rakket henne sånn til over hele kroppen at hun som om natten hadde vunnet på mørket med den blendende hvitheten sin, nu var rød som synden og sulket til med blod; den som så henne nu, vilde synes hun var det fæleste å se i verden. Uten råd, uten håp ventet hun døden snarere enn noe annet. Den niende timen var alt mer enn halvt liden; da stod studenten 111 — 16 231