Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Edda-kvadene - Skaldediktningen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
16 NORRØN DIKTNING
Edda-kvadene, som hele den norrøne diktning, gled i Norges forfallstid,
i unionstiden med sprogskiftet, inn i glemselen. Først da oldforskningen
i det syttende århundre blev grunnlagt i Danmark gjennem den danske
professor Ole Worms utrettelige arbeide, kom Edda-kvadene igjen for en
dag. Han satte sig i forbindelse med alle i Norge og på Island som han
trodde kunde skaffe ham kunnskap om fortidens minnesmerker. På Island
satt ennu de gamle slekter og ruget over skinnbøker og håndskrifter og
gav dem nødig fra sig, enn ikke til avskrift. Men Ole Worm gav sig ikke.
I september 1628 sendte Arngrimmer Jönsson Ole Worm et verdifullt
pergamentskrift — Snorre Sturlasons «Den yngre Edda». Et ennu betyd-
ningsfullere fund gjorde biskopen over Skålaholt, Brynjölfur Sveinsson
noen år senere. Sveinsson var sin tids ledende lærde mann på Island, en
ivrig dyrker av de klassiske sprog, men ennu større elsker av sitt lands
gamle litteratur. Han var en myndig herre som ikke mange våget eller
maktet å stå imot, og det lyktes ham å skaffe frem en rekke gamle doku-
menter. Og i 1643 kom han over et pergamenthåndskrift med eldgamle
kvad som han i tilslutning til det håndskrift Arngrimmer Jönsson hadde
funnet, kalte «Den eldre Edda» eller «Sæmundr-Edda», i den helt feil-
aktige tro at håndskriftet skyldtes Sæmund den frode, som hadde levd
et hundre år før samlingen var blitt til. Denne er nedskrevet ca. 1270.
Brynjölfur Sveinsson gjemte det meste av samlingen for sig selv, —
en avskrift sendte han sin venn Stephanius i Sorø, som nettop da holdt
på å trykke sin Saxo-kommentar og som nådde så vidt å få trykt med
de to første strofer av Voluspå. At Sveinsson kom til å sende sin samling
og dermed også Edda-kvadene til Kjøbenhavn, hadde sin særegne grunn.
Hans eneste datter hadde stått i forhold til en ung prest, og faren ønsket
æresopreisning for henne. Men den islandske lovgivning la mange hind-
ringer i veien. For å få hjelp av Fredrik den tredje, som var en ivrig
boksamler, skjenket biskopen kongen hele sin håndskriftsamling. Den om-
fattet bl. a. Edda-kvadene (Codex regius), Njåls saga, Flatøyboken, Grå-
gåsen og Morkinskinna. Biskopens datter fikk sin æresopreisning!
Siden de dager har Edda-kvadene hørt til den nordiske litteraturs
ypperste skatter, en herlighet for hele den germanske åndsverden. For
Norge er de vårt æresbrev som gammel kulturstat, en utvilsomt norsk
diktsamling, i prakt og velde og kunstnerisk rikdom målende sig med
hvilket som helst dikt i Europa.
Skaldediktningen. Mens Edda-kvadene vesentlig er norsk diktning,
nedskrevet og opbevart på Island, er den diktning av navngitte skalder
med stoff hentet fra kongers og høvdingers bedrifter, som kalles skalde-
diktningen, islandsk og norsk. Men de islandske skalder tilhører den norsk-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
