Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Religiøs poesi - Ættesagaene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ÆTTESAGAENE 43
Olav Åstesson kommer til skjærsilden og til helvete «de veit gud i
himmerik — hosse mang ei nau eg såg». Enhver har fått straff efter
sin synd. Til slutt gir han sin lærdom, — de gode gjerninger får sin lønn
i den annen verden:
Sæl er den i føesheimen
fatike gjev’e sko:
han tar inkje berrføtt gange
på kvasse heklemog.
Tunga talar,
og sanning svarar på domedag.
Ættesagaene. Det var ikke eventyrlystne og utferdsglade menn som
forlot Norge og tok land på Island. Ikke menn som i uro og lengsel søkte
nye land. Og det var ikke utvandrer-folk som fra små kår håpet på bedre
økonomiske forhold i det fremmede. Det var mektige høvdinger som var
drevet fra gård og grunn og land, eller som fant det rådeligst å fly hjemme-
fra før de blev drevet med vold. Det var menn som ikke har kunnet bøie
sig for det nye i tiden og ikke hatt smidighet nok til å vinne den nye
enekonges gunst. Menn som var vant til å sitte på sine gårder og rå sig
selv og by over andre, dra i viking når det lystet dem, men aldri dra i
leding efter andres ordre. Det var storbønder, høvdinger, de kom med alt
det gull og rørlig gods de kunde føre med, med kone og barn, med hus-
karer og treller, med hester og kyr, med gudebilleder og den muld støt-
tene hadde stått på, — der seilte en hel gård over havet til den fjerne i.
De hadde før hørt om det store land vester i havet som vikinger var nådd
frem til, og hvor noen få allerede hadde slått sig ned. Nu, efter at Harald
Hårfagre hadde lagt landet under sig, brøt menn av de eldste og fornemste
slekter, særlig på Vestlandet, op for alle tider og forlot landet, — og det
i den utstrekning at selv Harald blev urolig. Disse menn og med dem en
liten flokk nordmenn som samtidig blev drevet bort fra Irland, tok land
på Island og bygget det i løpet av 60 år. (870—930). Høvdingene tok
rikelig med jord og bygget sig nye og store gårder — her satt de frie og
selvrådige og søkte å få det til slik de hadde hatt det i de gamle hjem.
Men det blev allikevel ikke lengere til neste gård enn at ufred snart kunde
reise sig — om grenser og beitesmark om intet annet bød sig. Mennene
var kommet med ufred i sinnet, med hat og gremmelse, og i det nye land
var det nok som minnet om det gamle, og nok som var nytt og fremmed,
til at lengselen og uroen kunde holdes levende. Allerede i den nye vul-
kansk pregede natur var det noe hissende og urovekkende, hete kilder
sprang, jorden brast og åpnet sig for deres føtter, alskens skrømt kring-
satte gårdene, og rundt øia lå havet, åpnere og nærmere innpå enn i det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
