Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Ættesagaene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
44. NORRØN DIKTNING
gamle land. Landet var stort og godt nok på sin måte, men vinteren drøi,
om ikke så streng, sommeren kort og kold. Uavlatelig måtte uroen vekkes
på ny i dem, ved nye landnåm og ved innbyrdes strid, og med stadig nye
bud om de skiftende forhold i hjemlandet — hele den første slekt måtte
leve i den tanke at de gamle tider kunde vende tilbake i Norge, så de
kunde få sine tapte gårder igjen. Men samtidig var landnåmsmennene for
nær i slekt, for meget av én stamme, for felles i kultur og for høit kultivert,
til at de ikke snart skulde føle trangen til ordnede forhold. I 924 reiste
Ulfljotr til Norge og fikk Torleif den Vise til å hjelpe sig med å lage
lover for Island. Få år efter, i 930, var den islandske fristat oprettet med
et årlig fellesting, Alltinget, ledet av lovsigemannen. Ulykken var den, at
det ingen myndighet var til å gjennemføre Alltingets dommer og beslut-
ninger. Konflikten på Island kom derfor til å reise sig mellem mann og
mann, mellem individene, mens den i Norge utviklet sig til konflikt mellem
individ og øverste statsmyndighet. Og da ingen enkelt ætt på Island blev
den mektigste, slik at den kunde ta hele makten og samle øia til ett rike
under sitt kongevelde, slik det var skjedd i Norge, måtte det ende slik
det gjorde — at øias frihet, efter lange slektskamper, gikk under, og den
blev et lydrike under Norge.
Alltinget kunde ikke skape fred mellem gårdene, og der var lover som
var strengere og ubønnhørligere enn de Alltinget søkte å håndheve. Slekts-
feidene gikk sin gang og lot sig ikke stanse. Samfundet var ikke i noen
henseende så sterkt at det kunde hindre personlighetene fra å rase ut, og
i årene efter landnåmet herjer og flammer de gamle slekters villskap og
uro, egget av landflyktighetens hjemlengsel som blev i blodet som en
sykdom, slekt efter slekt, næret av utilfredsstillet hevnlyst mot den kongeætt
som fordrev dem. Selvhevdelsen stiger til overmål og slektshovmodet ska-
per den uhyggelige og ødende slektsstrid hele øia over. Den minste kren-
kelse måtte hevnes, og all hevn var blodhevn. Samtidig blomstret den
medfødte juridiske spissfindighet og skapte et utall av prosesser, en sport
og en folkeforlystelse, som aldri hindret blodhevnen hvor ikke andre særlige
hensyn gjorde sig gjeldende. Ganske visst, så meget fredeligere var det
ikke i hjemlandet, det er nok å minne om at av Norges konger falt hver
eneste en fra Håkon den Gode inntil Olav Kyrre i ung alder. Men striden
der, som også bunnet i en slektsstrid, i spørsmålet om Haralds ætt skulde
eie Norges krone, blev efter hvert utdypet og avfødte en idé og omskapte
samfundet fra et ættesamfund til et statssamfund med alle statssamfundets
organer. Island kom aldri lenger enn til å slåss slekt mot slekt. I Norge
blev slektsstriden til kongesagaen, på Island til ættesagaer. Det er i denne
blodige tid, da livet blev levd kort og sterkt, at de slektshistorier blev til
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
