Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Ættesagaene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ÆTTESAGAENE 45
hvorom ættesagaene forteller. Men det var først senere de blev fortalt.
I det forholdsvis fredelige 11. århundre er det at fortellingene om de store
hendelser i slutten av det 9. og i det 10. århundre blir festnet i minnet.
Om igjen og om igjen er de fortalt, sagaene om ættens store personligheter
og deres liv. Jo nærmere begivenhetene har vært, desto løsere om har de
drevet på allemanns munn; som årene går, festner de sig som beretninger
innen hver ætt, men huskes ennu av de mange. Langsomt glir de over til
tradisjon, som fortelles fra generasjon til generasjon av de menn som har
særlige evner til å huske slikt og fortelle det igjen. Inntil de i de store
fortelleres tid får sin utpreget festnede form som nu berettes videre uten
synderlige avendringer. Nedskrivningen finner så igjen sted først senere,
i slutten av det 12. århundre. (Ca. 1170—ca. 1200). De nedskrives med
latinsk skrift og for en stor del av geistlige eller delvis geistlig utdannede
menn. Nedskriverne har i det store og hele strengt holdt sig til den for-
talte form og har enten selv vært ypperlige fortellere eller hatt merkelig
evne til å kunne gjengi fortellingen slik de har hørt den.
I det 12. århundre nedskrives de beste av ættesagaene, men sagaskriv-
ningen fortsetter også efter denne tid og helt ned til den første del av det
14. århundre. De senere sagaer er av ringere verdi. Og i det 13. århundre
blusser ættekampen op og blir til borgerkrig. Det er den tid og den kamp
som skildres i Sturlungasagaen — en borgerkrig som først endte med at
Island gav sig inn under Norge (1264). Da var folket også tappet for sin
kunstneriske kraft.
Den slekt som bygget Island, var en irreligiøs slekt. De gamle guder
betydde lite for dem, — de arme guder som hverken kunde verge sig selv
eller andre, og som selv var rikelig tynget av de laster og dårskaper som
menneskene slepte på. Overtroen, troen på alskens skrømt, var mere levende
enn troen på gudene. En mann trodde på sig selv, på sin egen kraft og
kløkt. Det egget og styrket selvhevdelsen, men gav tomhet i sinnet, en øde
lengsel, en stirren ut i det blå.
Disse menn førte med sig fra Norge en levende sans for slekten. Alle-
rede i hjemlandet hadde det hatt sin store verdi å høre til en gammel og
fornem slekt, og av den grunn og av mange andre, også juridiske grunner,
gjaldt det å holde rede på slekten. Denne slektssans, som hos nordmen-
nene ikke blev til mere enn en vel trenet evne, utviklet islendingene til
genealogi, til kunstferdighet og videnskap. Her i fristaten betydde også
slekten ennu mere enn i hjemlandet, og slektssansen som oprinnelig skyldtes
sociale og økonomiske interesser, blev her til slutt til historisk forskning.
Helst skulde slektstavlen kunne føres tilbake til de gamle sagnslekter, til
Ynglingeætten, til Sigurd Favnesbane. Ingen rikdom, den være nokså stor,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
