Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Ættesagaene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
46 NORRØN DIKTNING
kunde avhjelpe savnet av en fornem slekt, og selv en fattig mann kunde
ha anseelse og makt når han kom av god ætt. Med ættestoltheten fulgte
en uhyre sårbarhet, den minste tilsidesettelse eller krenkelse av slekten
måtte hevnes gjennem utøvelse av slektsmakten. Hevnen pålå den nærmeste
slektning som tvingende plikt og kunde bare krysses av den hevnplikt fost-
brorskap påla.
Av den vekt som blev lagt på slekten, fulgte interesse for alt som blev
fortalt om den, en rik og ærefull slektshistorie øket slektens anseelse og
makt. Derfor blev ættens historie, fra utvandringen fra Norge og slekts-
forholdene der, husket og fortalt, giftermål og slektsforgrening, utferd og
dåd, arv og nybygg, strid og hevn. Og da det var slektshistorie fortalt
for slekten og i slekten, kom alle slags private oplevelser med, kjærlighets-
historier og skandaler, familietretter og skifte, sladder og kiv mellem ekte-
folk. En litt for rapp ørefik har flere ganger spilt en skjebnesvanger. rolle
i islandske slekter. Det blev nettop privathendelsene som gjorde fortell-
ingene levende og spennende, av dem kunde de store og blodige begiven-
heter gro. Men samtidig var slektene så inngiftet, — det gjaldt å holde
alle tråder klar av hverandre så man ikke blev påført unødig hevnplikt, —
og en hendelse på den ene gård fikk følger for hele grenden, og slekts-
historien blev til hele herredets historie. Og om reiser og tog og dåd uten-
lands skulde også fortelles, og om det som ryktes fra hjemlandet som aldri
blev glemt, og ættesagaen kom til å gi plass for de store hendelser i Norges
og andre lands historie.
Med årene blev det alltid mere og mere innviklet å holde rede på
slektenes historie. Så blev det enkelte menn som forenet en særlig sans
for genealogi med fortellerevnen, som samlet de spredte og mange hen-
delser til en ætts saga. Tilhørere var der alltid, vitebegjærlige og lytte-
lystne. Tid var det også nok av, vinteren var lang og hjemmearbeidet gikk
bedre når én fortalte. En god forteller var høit æret. Han støttet sin saga
på den muntlige overlevering og på kvad, men forstod kritisk å sikte sitt
stoff. Han måtte "alltid huske på at han var omgitt av tilhørere som selv
satt inne med viden og våket nøie over fortellingenes sannferdighet. Både
slekten selv og dennes uvenner skulde hver på sin måte si fra om der blev
glemt eller tildiktet noe. Og der satt fedre som hadde hørt sagaene de
mange ganger, og lyttet til, mens de blev fortalt sønnene, — de skulde nok
våke over at de fikk slektens saga fortalt purt og rent.
Det er mange malende og morsomme vidnesbyrd om hvor stor lysten
efter å høre fortalt, gammelt eller nytt, var blandt folk på Island. Av disse
gir intet et slikt levende billede som fortellingen om biskop Magnus Einars-
son. Det er i året 1135, folk er samlet på Alltinget, stemningen er hissig,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
