Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Foraldersagaer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
66 NORRØN DIKTNING
kunde kritisk vurdere som sannferdig eller ikke. Tiden kjente selvsagt
også fortellinger hvis handling blev satt sammen av fortelleren. En slik
sagas helter kunde være menn som virkelig hadde levd eller som man
trodde engang hadde levd. Men deres liv kjentes bare som tåkete sagn,
som ikke krevde å bli trodd i alt og ett og som tålte fantasiens utsmyk-
ning. De fleste av disse var norske. Men fortelleren kunde også bruke
helt opdiktede helter, eller de kunde bruke fjerne lands sagnhelter. Det
er fortellinger om slike helter og deres dåd, som kalles FornaldarsQgur,
oldtidssagaer. Av samtiden blev de også kalt lygissQgur, løgnsagaer, men
det lå slett ikke slik hånsk klang i navnet som det høres ut for oss. Det
gav bare uttrykk for at sagaene ikke blev fortalt for å bli trodd, men
til underholdning.
Den slags fortelling er like så gammel som ættesagaene og har holdt
sig ved siden av dem. Det er nok av vidnesbyrd om at folk har moret sig
over å høre sagn og eventyr, og en lærd sagaskriver som Odd munk klager
i sin innledning til Olav Trygvessons saga over at folk kan more sig over
å høre slike sagaer om stemødre som gjæterguttene bruker å fortelle.
Fornaldersagaene er blitt mnedskrevet langt senere enn ættesagaene,
først i siste halvdel av 13. og i begynnelsen av det 14. århundre, og er
derfor og fremfor alt på grunn av sin art blitt gjenstand for påvirkning
utenfra, fremmed fortellerkunst smittet dens stil. Det begynnende forfall
kunde merkes alt på de senest nedskrevne ættesagaer, f. eks. Hønse-Tores
saga og Grettes saga. Men ennu sterkere virket opløsningen på stilen i
fornaldersagaene — og i den form vi kjenner dem, er de ytterligere blitt
bearbeidet og utsmykket.
Bak fornaldersagaenes sagn-innhold ligger naturligvis en bestemt vir-
kelighet, det er der jo mere eller mindre for all diktning. Deres konges-
sønner og kongesdøtre og høvdinger er, hvor sagaene foregår i Norge, de
samme eller rettere den samme art mennesker som i ættesagaene, men
omdiktet og sagnutsmykket, revet løs fra den historiske virkelighet og
omtumlet i diktningens frie verden. Dessuten vrimler det av eventyrlige
vesener — særlig spiller jotunkvinner en eiendommelig rolle, sterkt og
grovt erotisk følende; de elskes av og elsker fortellingenes helter og
optrer som deres hjelpere. Her har fortellingene tatt stoff fra even-
tyrene, men som oftest omstøpt det og forvansket det, så det har mistet
sitt preg av folkediktning.
Om romantiske hendelser og usannsynlige bedrifter, om elskov til sorg
og lykke forteller disse sagaer. Drøit og åpenmunnet kan de skildre kjær-
-ligheten — helt motsatt ættesagaene. Karaktertegningen er langt løsere
og uendelig mindre interessant enn i ættesagaene, tradisjonell og flat,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
