Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sen-middelalderen. 1300—1500 - Folkevisen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FOLKEVISEN ; 123
likegyldige utfylningsstrofer — er det i disse vers av «Kong Gaud og ungan
Herredag»:
Å høyr du dæ, kjær søster mi, Å vil du dæg te Gautland i år
dæ ska du av mæg frægda: då rebna dæ i mi hoga;
æg vil nå mæg te Gautland i år, så side æg atte eisemål
min faers dø å hebna. som einlege fugl i skoga.
— Sjål var han med te hova. — Sjål var han med te hova.
Å vil du dæg te Gautland i år,
å vil du nå detta gjera,
tag med dæg han snappan Sjuransvein,
du la han kje heima vera.
— Sjål var han med te hova.
Annen linje i sist citerte vers — «Å vil du nå detta gjera» — er en
typisk utfylningslinje, den sier intet og den betyr intet, ikke mere enn
den fyllekalkslinje som stadig fremkommer i den danske folkevise: «Det
vil jeg for Sandingen sige.» Forsangeren har stått fast, han har ikke husket
linjen, men dansen kan ikke stanse, og så smeller han inn en eller annen
likegyldig linje som går i melodien og sammenhengen. Stundom har han
i en slik nødsstund tatt hele vers fra andre viser — først og fremst må
dansen holdes i gang. På den måte har sammenblanding av visene funnet
sted, og på lignende måte er de mange variasjoner opstått.
Folkevisenes diktere er ukjente, ikke et navn er bevart. Det bidrog
naturligvis meget til romantikkens tro på at det ikke var noen individuell
diktning, men folkets. Men i virkeligheten deler folkevisen her skjebne
med en stor mengde dikterverker i middelalderen. Og her gjaldt det
danseviser, sunget for dansens skyld, følgende den — hvem tenkte her på
visenes diktere.
Men det er ikke bare tapet av dikterens navn folkevisen har felles
med annen middelalderdiktning. Den er i alle henseender barn av sin tid,
først og fremst ved anvendelse av en rekke felles-billeder og fellesuttrykk,
det er et helt kunstnerisk apparat som er til bruk for alle viser. Derav
har folkevisen fått det almene, stundom slitte fellespreg. Den anvender
over det hele fellestyper, i menneskeskildringen, i naturbeskrivelsen, i situa-
sjonsbilledet, ja, overalt, — det individualiserende for hver vise ligger i stem-
ningen som trenger sig frem gjennem alle de slitte og felles ord og uttrykk.
Helten rider sig under ø når han skal feste den elskede:
Nikelus rei seg sud unde øy,
— På follo —
fester han Sylverlin, vene møy.
— De er tungt trøa dansen unde mollo.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
