Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
14 WERGELANDSTIDEN
Og man kan stundom tvile på om han virkelig vilde ha byttet bort konge-
dømmet mot republikken om leiligheten hadde vært der. Kongedømmets
glans tiltalte hans fantasi, og han var begeistret for hele det kongelige hus.
Han kalte sitt hovedverk for republikanernes bibel og fremstilte der konge-
dømmet som en av menneskehetens ulykker. Men han grep enhver leilig-
het til å hylde Bernadottene. Det hang sammen med hans nasjonalbegeist-
ring og hans henrykkelse over Carl Johans personlighet. Kongedømmet
var først og fremst det nasjonale kongedømme. Haraldslektens trone var
gjenreist i Norge. Kristian Frederik, den danske prins, hadde forlatt landet
i skam, Carl Johan, den franske feltherre, en av revolusjonens sønner, var
rykket inn og hadde bekreftet freden mellem nabolandene. Wergeland stod
ham uforferdet og drøittalende imot, når han vilde angripe forfatningen
og friheten. Men han la om Bernadotten en frihets- og æresglorie og følte
varmen, det impulsive, det rummelige i Carl Johans sinn som noe sig
beslektet. De forstod hverandre, hver på sin måte.
For Sverige og for unionen hadde han egentlig aldri sterk uvilje.
Han kunde nok til enkelte tider, særlig i kamptiden før og efter riks-
retten av 1836, hevde at en opløsning av unionen var det beste: «Det
er det Bedste / Forbindelse at løse mellem Heste | der trække slet isam-
men / Amen.» Men hans «ikke-Enthousiasme» for unionen «var et Baro-
meter der gik isønder den 11. April 1838.» Og for Sverige selv, for dets
folk, dets historie og åndsliv næret han stor beundring. Han satte Tegnér
langt over Oehlenschlåger og svermet en tid for «Fritjofs Saga» og gjorde
selv utkast til et dikt i dens stil. Senere dalte hans begeistring. Den svenske
dikter Riddervold, en ikke dyp eller særlig betydelig lyriker og roman-
forfatter med et lettbegeistret sinn og et temperament som ikke var uten
slektskap med Wergelands, var hans gode venn gjennem alle år. Han stod
i brevveksling med Fredrikke Bremer, hvem han tilegnet «Blomsterstykket»,
og han var en stor beundrer av Stagnelius. Så kunde han nok spotte en
overdreven svenskbeundring og håne Stockholms-farerne og i forbindelse
hermed tegne en del svenske karikaturer. I virkeligheten følte han sterkt
for det svenske folk.
Til gjengjeld var hans uvilje mot Danmark dyp og opriktig. Han hadde
farens syn på «Danmarks forbrydelse» mot Norge. Han næret engang en
flyktig tanke om en skandinavisk union, — den skulde befri Danmark!
For ham var det danske folk et ufritt folk, som ikke selv vilde ha makt og
evne til å frigjøre sig; dertil var landet for fett og folket for sløvt. Han anså
det som et fremtidsløst land. Han foraktet dets poesi som vaudevillediktning,
og den Heibergske estetikk med sitt formkrav, sin harmonilære var ham
bare en slapp vederstyggelighet. Men denne hans uforsonlighet mot dansk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
