Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN OG MENNENE 15
ånd og diktning kan ikke sees som
bare et utslag av Wergelands eget sinn
og temperament. Det er også en følge
av at motstanderne, Welhaven og hans
parti, var så ivrige danskdyrkere. Hans
vrede på de hjemlige motstandere gikk
over på den kultur som gav dem støtte,
dannet deres bakgrunn. For samtidig
søkte han selv på mange måter gagn
av denne kultur. Av Ewald var han
en stor beundrer. Og den rikere dans-
ke oversettelseslitteratur var ham til
stor hjelp. Han leste Shakespeare i
Foersoms oversettelse. Og da han følte
sig ensom, søkte han i nokså smigrende
ord forbindelse med den før foraktede
Heiberg. Hans opfatning av det danske
folk blev i det hele med årene mild-
net; men noen dypere forståelse av Christian Magnus Falsen, f. i Oslo 14. sept. 1782.
d. sammesteds 13. jan. 1830.
dansk ånd og kultur vant han aldri.
Det var minnet om unionen, dansketiden, som skapte uviljen mot
Danmark. De årene lå der som en byrde for den unge nye nasjonal-
begeistring, nu vilde man bare være stolte av land og folk, det gildeste
landet og den stolteste historien, og så lå disse fire hundre ydmykende
årene og hemmet begeistringen. Så vendte uviljen sig mot Danmark. Ffter
1814 bredte misstemningen sig i vide kretser, og forhandlingene og opgjøret
omkring 1820-årene satte megen bitterhet. Den tankegang fikk nu ofte
uttrykk, at ikke alene hadde Danmark forsømt og utbyttet oss i unionstiden,
ikke alene hadde det kastet oss overbord fra fellesstaten for å redde sig
selv, men det drog nu direkte fordeler av vår nødstilstand og svakhet.
Innenfor de sterktfølende nasjonalbegeistrede kretser kunde et meget
voldsomt danskhat komme til utbrudd. Bjerregård hadde gitt heftige
uttrykk for det, og Wergeland holdt ikke måte med sin vrede, hån og
forakt. «Vort Norge og Fortidens Norge synes som to afbrudte Halvringe,
der passe på det Nøieste sammen; Mellemalderen kun som den uægte Lod-
ning, som vi bryde væk for at hele det ægte Led.» Og selv det andet
parti var tilbøielig til å ville springe over dansketiden som en ulykksalig
tid som burde glemmes: «Hvad Norge var, det maa han engang vorde —.»
P. A. Munchs historiske forfatterskap er blitt til ut fra et lignende syn.
I 1853 skrev han: «Vi føler selv svært nok det store Gab i vor Historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
