Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
30 WERGELANDSTIDEN
var en ganske ukjent form i Norge. Her i landet, hvor dikterne siden har
sagt så mange bitre ord om folket, kjente man slett ikke den form; om
fedrelandet måtte man bare uttale sig med den største begeistring, det
norske folk var det ypperste av alle folk, bosatt i det skjønneste av alle
land. Mente man noe annet, var man ikke patriot.
Welhavens dåd som ikke skal glemmes for hans første uhyre misgrep,
den komplett misforståtte kritikk av Wergeland, var at han dristig og util-
sløret øvet kritikken og øvet en sund motvekt mot en beundringslyst, som
begynte å bli både parodisk og farlig. Hans kritikk rammet ikke bare
enkelte uheldige fenomener, men det almene, alt det falske i selve fedre-
landsbegeistringen. Dertil krevdes et sjeldent mot og hadde til følge en
forfølgelse som i tåpelighet og råhet måler sig med den Wergeland blev
til del. Hans annet angrep, det kunstneriske, blev langt usikrere ført. Men
han slo ned på dilettantismen og øvet den store gjerning at fra nu av
blev den stillet utenfor kunsten. Han reiste det ubønnhørlige kunstneriske
krav og vakte sansen for form, for stil, for personlighet i kunsten.
Underlig nok, besynderlig meningsløst og inkonsekvent bebreidet Wel-
haven Wergeland at han søkte for sterk åndelig forbindelse med det øvrige
Europa. Selv mottok han sterke inntrykk fra Tyskland, av Schiller, Heine
og Schleiermacher, og senere fra Frankrike. Men til Danmark skulde en
ung norsk dikter søke først og fremst, og Danmark, det var Heibergs este-
tikk, det var klarhet, det var selvbetraktning, det var ironi. Striden mellem
Heiberg og Carsten Hauch stod levende for Welhaven. Det var kravet om
skjønnhet, renhet og likevekt mot Hauchs uro og tåkete og usikre dikt-
ning. Og av Welhavens store dikteriske svermeri, Heine, lærte han det
samme, formens mesterskap, stilens smidige vekslen, formen og tankens
enhet, ironiens gjennemsyring av det hele stoff.
Slik tenkende, slik utrustet så han sig om i det norske samfund — den
vakre, ildfulle, strålende, spøkende, melankolske og ensomme, kritiske og
hovmodige student Welhaven. Tross en intim liten vennekrets var han av
dem som følte sig alene, utenfor, og fra denne sin isolerte stilling iakttok
han med uvilje og forakt det larmende, brølende, begeistrede, urovekkende
ungdomstog som drog gjennem byen med den ville gigant i spissen. Og
i sin vrede slo han ned på giganten, tidens typiske representant, hvis
diktning blev skreket op som den nye tids diktning, — denne diktning som
ikke svarte til en eneste av de estetiske skjønnhetsregler som studenten
hadde i sin lomme. Heibergs kamp mot Hauch stod igjen tydelig for ham,
og Heibergs norske fetter besluttet sig til med et kraftig lansestøt å kaste
den opskrytte Wergeland over ende, stanse ham i hans ville fart og vise
samtiden hvilken barbar den dyrket. Uventet og anonymt offentliggjorde
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
