Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Tiden og mennene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN OG MENNENE 33
Han fant folket forstemmende optatt av materielle interesser, politikk og
økonomi var det eneste som beskjeftiget det. Han vilde vekke deres ånde-
lige interesser, sansen for kunst og videnskap og i det arbeide vilde han
ha også Tinget, de offentlige makthavere med. Det var allikevel klart nok.
Angrepet blev tilfulle forstått og skilte landet i to fylkinger. Welhaven
må ha følt sig ubehagelig overrasket over mønstringen av de to hærer —
omtrent som senere ved Campbellerslaget. Hans egen fylking var en liten
krets av akademikere, av byfolk og embedsmenn, en krets av konservativ
intelligens. Den annen fylking var — folket selv. Den hørte Wergeland
til, og den følte sig krenket og forhånet og var straks rede til straff. Den
forfølgelse som blev Welhaven til del, skydde intet i valget av midler. Den
kalte ham en landsforræder, den gikk til håndgripeligheter og personlige
overfall, den beskyldte ham for å motta pensjon av grev Wedel og kalte
ham likesom Wergeland for hoffpensjonisten, den søkte å stenge ham ute
fra et embede. Den holdt sig gjennem mange år, og man merket gjenklang
av den like til han tok avskjed som professor, da Johan Sverdrup, som
aldri var noen frisinnet, forstående eller rummelig mann når det gjaldt
kunst, med hell stred imot at han skulde få sin pensjon øket slik det kunde
tydes som en belønning til dikteren.
Men forargelsen og vreden er ikke uforståelig. Det var det første
angrep nasjonen var utsatt for, det var den første satire som rammet den.
Det skal kulturutvikling til å bære et angrep. Siden den tid har vi hatt
de mange angrep, fra Ibsen, over Kielland til Gunnar Heiberg. Og dertil
kommer at i diktet, som Welhaven hadde følt sterkt og dypt, er en stor por-
sjon studenterhovmod. Det er i den måten han går frem og tar småby efter
småby og håner dem, ikke så lite som minner om den viktige student Wel-
haven som gikk gjennem selskapsværelsene og sa vittigheter om folks neser.
— Til den Welhavenske krets regnes menn som tilhørte det ypperste
landet hadde av akademisk intelligense, — en flokk unge menn, hvorav
noen blev blandt de beste rydningsmenn i det nye Norge. De var viden-
skapsmenn, de fleste jurister, og bærere av en kulturtradisjon i landet
som ikke lot sig avbryte og som det vilde ha vært en ulykke om den var
blitt avbrutt. De delte Welhavens litterære og kulturelle syn og så i ham
den store norske dikter og var i overensstemmelse med ham i livsopfat-
ning og livsførsel. Op igjennem årene ophørte de offentlig å delta i det
litterære liv, de blev fremragende politikere eller ypperlige videnskaps-
menn. Det var menn som Anton Martin Schweigaard, den senere pro-
fessor i fysikk Christian Langberg, U. A. Motzfeldt og Carl Fougstad som
sammen med Schweigaard redigerte «Den Constitutionelle», P. A. Munch,
Peter Jonas Collett og Bernhard Dunker.
3—I.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
