Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Henrik Arnold Wergeland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HENRIK ARNOLD WERGELAND 47
hennes skjønnhet og var alltid hennes beskyttende og overbærende kavalér.
Det Wergelandske hus hadde det sterke preg av hjem og Henrik hadde her
et tilholdssted som aldri sviktet, som aldri møtte ham med kulde og som
han alltid elsket å vende tilbake til.
Nikolai Wergeland hadde vunnet stor anseelse ved sitt skrift om uni-
versitetssaken, «Mnemosyne» (1811). I 1814 sendte
Kristiansand ham til Fidsvoll. Han møtte frem
bedre teoretisk forberedt enn sikkert de aller
fleste andre og med et fullt ferdig grunnlovsfor-
slag. Opholdet på Eidsvoll blev ham en bitter
skuffelse, han hørte til Wedels parti og var som
ivrig danskehater sterkt imot en ny danskfødt
konge. Hans skarpe og utfordrende optreden gjorde
ham ille likt, og han blev mistenkt og baktalt.
Hans erfaringer fra Eidsvollsforsamlingen og hans
bitterhet over den motgang han der møtte, har
farvet det skrift han kort efter utgav. «En sand-
færdig Beretning om Danmarks politiske Forbry-
delser imod Kongeriget Norge fra aar 955 indtil
1814, eller fra Hakon Adelsteens Krig med Harald =Alethe Wergeland, f. Thaulow,
Blaatand, indtil Fredsslutningen i Kiel. En histo- Fre
risk Skisse». (1816.) Det var et voldsomt aggressivt skrift som gjorde ham
upopulær innen store kretser i Norge.
Under opholdet på Eidsvoll var han blitt så begeistret over naturen
der, særlig over en utsikt i nærheten av prestegården, at han hadde ønsket
å kunne bli der bestandig. Da Eidsvoll prestekall blev ledig, søkte han
det og fikk det, og flyttet dit i 1817. Han kom hele sitt liv til å angre
dette uoverveiede skritt. Her følte han sig ensom og utestengt fra verden,
glemt og gjemt, og den skjønne natur kunde lite hjelpe ham. Befolknin-
gen virket fremmed og usympatisk på ham, han fant den uoplyst og rå,
og han kom aldri i den rette kontakt med sin menighet. Hans tungsinn
og egenhet øket med årene, og at han et par ganger ufortjent blev forbigått
da han meldte sig til Kristiansands bispestol, gjorde ham bitter. I de
senere år tok hans tungsinn form av en sykelig melankoli, som fikk ham
til å stenge sig helt inne for verden. Hans hustru døde i 1843. Henriks
tidlige død rammet ham tungt. Ikke mindre svært var det at Camilla
sluttet sig til opposisjonen og til slutt giftet sig med en av dens menn.
I de siste år var han roligere, mildere, fylt av et stille vemod. Han døde
25. mars 1848.
Åv hans temmelig omfattende forfatterskap er det foruten de før
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
