Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JOHAN SEBASTIAN CAMMERMEYER WELHAVEN 149
Og dette Welhavens ypperste dikt,
en enhet i form og innhold, gir det
beste utgangspunkt til en nærmere be-
stemmelse av arten og det særeiendom-
melige i hans poesi.
Man vil ha lagt merke til at av
kjærlighetsdikte rettet til Ida mens hun
levde, er der meget få. Det er hennes
minne han vier sine dikte, de er erin-
dringspoesi. Det skyldes ikke den om-
stendighet at Ida døde så snart efter at
han hadde lært henne å kjenne, men
arten av Welhavens begavelse; bare fra
den stemning som var glidd tilbake fra
øieblikket og gjenopstått i erindring,
kunde han finne det poetiske uttrykk.
Hans dikte sprang aldri ut fra øieblik-
kets stemning, de trengte en lang til-
SSKOGAN
J.S. Welhaven. Efter fotografi FOLKEBOKSAMLING
blivelsesprosess og stemningen en full-
stendig omsmeltning. Det første inn-
trykk måtte synke i hans sinn, gjemmes der i lange tider, dukke op igjen
som minne, som erindring, utformes gjennem refleksjoner og over-
veielse, og så kunde diktet fremstå og skrives — ofte raskt — ned i sin
fullkomne form.
Dette er ikke estetikk. Det er hans menneskelighet, hans form for
sjeleliv, den måte hvorpå hans fantasi arbeider; dikteren i ham ser bare
i billeder som er fremkalt gjennem erindring, og bare det inntrykk som er
ført så langt tilbake i bevisstheten, at refleksjonen er begynt å arbeide
med det, blir produktivt for ham. Wergelands inspirasjonskilde var be-
skuelsen, som førte over i henrykkelsen og den øieblikkelige produksjon,
som stundom kunde ligge nær inn til improvisasjon. Synsinntrykket var
hos ham avgjørende. Welhavens inspirasjonskilde er betraktningen, og
betraktning hensetter ham ikke i henrykkelse, men i stemning. Og det er
ikke betraktningen av gjenstanden eller stoffet umiddelbart, men slik den
eller det melder sig i hans erindring, fremkalt av et nytt inntrykk. En
sjelelig oplevelse kaller til live minnet om et landskap og under betraktning
smelter stemningene sammen. Eller ennu hyppigere, en naturstemning,
som alt er optatt i hans refleksjon, fremkaller i erindringen svunnen sorg
og gammelt savn, som igjen vekker til live erindringen om andre land-
skaper eller scenerier. Slik vever minnet langsomt og med mange tråder
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
