Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
150 WERGELANDSTIDEN
hans poesier. De savner ofte livets
umiddelbarhet, men har minnets dype
dunkle farver.
Øieblikket gir ham intet dikt. Hans
sjel beveges ikke skapende av den glede
eller den sorg som i nuet betar ham.
Inntrykket slår aldri ned i ham med
sin levende uro slik at det — gjennem
kortere eller lengere tid — blir til poesi
hvori nuet lever i samtidighet. Nuets
inspirasjon kan også bruke store tids-
rum før den kunstnerisk forbrukes til
poesi, men den er da alltid til stede
som en uro i sinnet, glir ikke over i
erindringen, men kan nok dukke ned i
underbevisstheten, hvor den bevarer sin
karakter uforandret. Inspirasjonen er
da til stede hele tiden som en krevende
kraft. Hos Welhaven innfinner inspira-
sjonen sig først når nuet er slukket, og
minnet opstår.
I kraft av sin tilblivelsesmåte er
det at Welhavens diktning ikke alene
Josephine Angelica Bidoulac, f. i Flensborg 5. 2 R pe Å ,
novbr. 1812, d. i Oslo 2. desbr. 1866, ektet 27. blir erindringspoesi, men refleksjonsly-
i 1845 dikteren I. S. Welhaven. : ,
eg ro ro rikk. Stemning og eftertanke blander
sig i den. De ypperste av hans dikte, de som er fylt av minnet om Ida
Kjerulf, er rene stemnings- og refleksjonsdikte. De gir direkte og uom-
skrevet minnestemningen, og hans tanker over sitt tap og hvorledes han
skal finne trøst og livskraft igjen. Men mange andre av hans dikte, f. eks.
alle dem hvor erindringen om Camilla Wergeland spiller inn, er iklædd
en bestemt form, vi skal fornemme stemningen indirekte, f. eks. gjennem
landskapsstemningen eller gjennem situasjonene. Det er de symbolske dikt-
ninger; her er hans livsfølelse, hans poesi innordnet under en bestemt
estetisk form. Denne estetiske form passet ham fortreffelig, han ikke
blot lærte den, men tilegnet sig den helt og holdent og personlig. Men
man kan her allikevel alltid merke hvordan han anvender en bestemt
estetisk lære på sin poesis utforming.
Welhaven har selv gjort rede for sin opfatning av det symbolske dikt,
særlig slik han utformet det symbolske landskapsdikt. Det er i «Ft par
Bemærkninger i Anledning af en Kritik over Forfatterens Digte» (1860).
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
