Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JOHAN SEBASTIAN CAMMERMEYER WELHAVEN 155
Også for det religiøse liv er det
stille indre liv avgjørende. I diktet
«Den forladte Kirke» (1845) hadde
han funnet et vakkert uttrykk her-
for; bare i den kirke som ingen prest
eller menighet lenger søkte, kunde
han finne stemning, her åpenbarte
sig religionen i naturen, som ikke
blev forstyrret av lære og ritual.
Når han senere i «Den skjulte Kir-
ke» (1860) uttaler håpet om at men-
neskene må gjenfinne kirken, er det
mere hjertets kirke han tenker på
enn menighetens bygning.
Hans siste diktsamling, fra 1860,
er helt religiøst farvet, det stille in-
dre religiøse stemningsliv er nu blitt
det avgjørende for ham. Sine religi-
øse tanker hadde han allerede i sam-
lingen av 1851 uttrykt i det store,
men ikke interessante eller gode re-
ligiøse dikt «Aandens Liv». Det gud-
J.S. Welhaven. Efter fotografi.
dommelige lys som trenger dypt inn i hjertets tungsindige mørke, er den
eneste makt som ved sitt mysterium kan skape vår og lys i sinnet. Den
samme følelse er uttrykt langt enklere og knappere i det skjønne dikt
«Det guddommelige Lys» (1860):
O du rene
Glands for Aandens Øie!
Over Dagens trange Scene,
over alle solbelyste Høie
hæver du mig, — du alene.
Dybest inde
i mit Tungsinds Gange
kunde du mit Hjerte finde.
Som en frikjendt, lysbegjærlig Fange
saae jeg dig, min Sol, oprinde.
Og fra det samme guddommelige lys var hans dikterevne. Fra det stam-
met evnen til å røbe det uutsigelige. Og det er hans bønn at han i et annet
liv skal kunne tolke de tanker som var for uutsigelige for en dikter på jorden:
Aanders Herre, du skal raade
for de Skatte, du mig gav.
O, men vis mig og din Naade,
naar min Sang er stilned af;
thi alt mer mit Hjerte banker
i usigelige Tanker
ved den store Livets Gaade.
Lad min Sangerkrands da slynges
hen i Støv paa Glemsels Kyst,
naar kun hist, hvor Alt forynges,
Sjelens Dyb har lutret Røst;
naar kun der jeg griber Tonen
i det store Kvad for Thronen,
som til Himlens Harper synges.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
