Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
156 WERGELANDSTIDEN
Welhaven oplevde det nasjonalromantiske gjennembrudd, eventyrene,
folkevisene, den nye historieforskning, maleriets og musikkens nasjonale
blomstring. Han blev grepet av strømningen, men det lyktes ham selv
bare halvt å gripe den nye ånd. Meget av det han har skrevet under på-
virkning av den nye tid, hører til det populæreste i hans diktning, men
ikke til det verdifulleste. Men der kunde finne en sammensmeltning sted
av stemning, vakt av den nye ånd, og hans indre følelsesliv, som blev til
gode for hans lyrikk. Hans naturpoesi fikk et mere hjemlig preg, han
kom landskapet nærmere, og fant mere malende og mere norske uttrykk
for selve naturbilledet.
Størst betydning for ham fikk kanskje det nasjonalromantiske maleri.
Han stod malerkunsten nær og mente at den og diktningen fulgte de
samme veier. I den før citerte artikkel «Et par Bemærkninger i Anledning
af en Kritik over Forfatterens Digte» heter det: «Det er indlysende, at
Landskabsmaleriets Opsving i vor Tid staar i nøieste Forbindelse med Ti-
dens eiendommelige Naturdigtning, og det fordi de begge ere udgaaede
fra den samme Grund, fra det samme Vendepunkt i Livsanskuelsen; hint
«Musikalske», en Betoning af Aandens uendelige Inderlighed, bevæger dem
begge.» Denne nærhet mellem diktning og maleri viser sig deri at mange
dikte synes mere maleristemning enn naturstemning. Det var almindelig
i den tid å skrive dikte som var tekst til malerier, — således har Welhaven
skrevet tekst til Gudes «Solvirkning». Og andre dikte som «Det fredede
Træ» og «Aasgaardsreien» har sine tilsvarende malerier.
For Welhaven blev betydningen av denne nye tid nærmest den at
den gav ham en rekke nasjonale emner som han behandlet med ferdighet
i romanser og ballader. I diktsamlingen av 1845 finnes de første, «En
Vise om Hellig Olaf», «Jutulsbjerget», «Om Ridder Audun til Aalhus» og
det store dikt «Eivind Bolt». Kraftigere i farve og uttrykk, nasjonalere i
stemning, er diktene i samlingen fra 1848, de kjente som «Dyre Vaa»,
«Staalet», «Koll med Bilen», «Harald fra Reine» og det særlig vakre
«Sankt Olafs Mildhed», og i 1851 og 1860 kom ennu noen nye.
Disse fortellende dikte med nasjonalromantiske emner virker nu av-
blekede og trettende. Anderledes er det med stemningsdiktene. Det er
i enkelte av dem en lytten mot det fjerne, mot nye toner som har be-
veget hans sinn.
I hans siste diktsamling finnes et dikt som i friskt duftende ord maler
lengselen i sinnet, lengselen efter det forglemte og anede, efter det hem-
melighetsfulle i naturen som alltid synes like ved å åpenbare sig og allike-
vel flykter. Det er de lokkende toner på hans vei, nu da hans dikterevne
slukner. Dette dikt er uansett sprogtonen helt norsk, en ren og ublandet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
