Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wergelandstiden. 1820—1845 - Welhavens samtidige: Andreas Munch
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
162 WERGELANDSTIDEN
Engang var det en viss
fart i ham også, en slags
friskhet over hans dikt-
ning, dengang han litterært
svermet for hvad han selv
senere kalte «Frihedens taa-
gede Ideal». Han skrev et
hyldningsdikt til Lafayette,
og i hans første diktsam-
ling «Ephemerer» (1836)
er det klang av tidens pa-
triotiske stemning. Meget
populære var i sin tid dikte
som «Hvor i Verden jeg
gaar, om i Syd, om i Vest /
det er dog ei min hjemlige
Strand» og «Yderst mod
Norden lyser en Ø | klart
gjennem Isslag og Taage».
Dårligst var hans roma-
ner, den lange og kjedsom-
melige «Pigen fra Norge»
Andreas Munch. Efter maleri av J. Roed.
(1861) og «Den Ensomme»
(1846) som engang blev ansett for en fin og dyp «sjelehistorie». Og stort
høiere op når han ikke med sine historiske dramaer, alt er efterligning,
snart efter tyske mønster, snart efter danske, snart efter Victor Hugos skue-
spill. Karaktertegning i dypere forstand finnes ikke, og heller ingen fantasi,
bare sentimental snakkesalighet. Med det første av dem, «Kong Sverres
Ungdom», seiret han i konkurransen om åpningsskuespillet for Christiania
Theater, og i «En Aften paa Giske» (1855) har han skapt en i alle fall i
ytre henseende ganske virkningsfull enakter. Bare dårlige er de lyrisk-
romantiske skuespill, hvor han efterlignet Victor Hugo, «Donna Clara, en
Natscene», «Salomon de Caus» (1854), «Lord William Russell» (1857) og
«Hertug Skule» (1864). Heller ikke hans senere dramatiske diktning,
skuespillet «Moder og Søn» (1871), eventyrdramaet «Fjeldsøen» og det lille
dramatiske dikt «Fangen paa Munkholmen», er nu leselige.
Selv hans dikte er sjelden gode helt igjennem. Det brister enten på
følelsens ekthet eller på det poetiske billedvalg. Han dyrker den elegiske
poesi — en farlig poesi når den serveres i mengde. Men han blir da også
nesten alltid sentimentalt selvoptatt og diktene blir populært rørende
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
