Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Clemens Petersen - Søren Aabye Kierkegaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SØREN AABYE KIERKEGAARD 11
vanskelig å forsone. Han var som kritiker hysterisk og overspent, hes-
blesende, og som forfatter meget ujevn. Han opfattet sig alltid som mis-
kjent — og var det også til en viss grad — og hans bitterhet øket med
årene. Da Bjørnson under signalfeiden kom i strid med sine danske venner,
strøk Rudolf Schmidt uten videre og uten å gi Bjørnson underretning om
det hans navn som medutgiver. —
For Bjørnson blev det Grundtvig og hans retning som kom til å bety
mest, mens Søren Kierkegaard fikk liten innflytelse på ham. Til gjengjeld
kom denne til å påvirke så meget sterkere andre norske diktere og skri-
benter og fikk en varigere og dypere innflytelse på det norske åndsliv.
Søren Kierkegaard (1813—1855) er det danske åndslivs merkeligste
mann. I hans sinn utkjempes gjennem hele hans liv en kamp mellem
intellektuell og religiøs streben. Han er i sin ungdom vesentlig estetisk
og etisk innstillet, men det er stillet ham som livsopgave å forbli religiøst
i sin barnetro. Det er derigjennem han skal sone sin fars «brøde», —
faren hadde som gjetergutt, sulten og forfrossen ute på den jyske hede
forbannet Gud. Høsten 1835 fortalte faren ham at det hvilte en forban-
nelse over slekten — hvori brøden som hadde fremkalt forbannelsen bestod,
fikk han først vite i 1836. I mellemtiden, under inntrykket av «den store
Jordrystelse», bevisstheten om at det hviler en forbannelse over ham som
han er kallet til å sone, er det at han en kort tid kaster sig ut i en del
utskeielser som for hans fantasi som forstørret alle hans oplevelser, kom
til å stå som et vidnesbyrd om arvesynden. Efter denne første krise kom
en roligere tid hvorunder han forlover sig. Men han forstod snart at han
savnet mot og vilje til å binde sig, han vilde ikke dele sin ensomhet, ikke
ha noen annen inn i sitt tungsinn, og han hadde avsky for ekteskapet. Den
tilsynelatende enkle ting at han ikke hadde lyst til å gifte sig, blev i hans
fantasi som mere enn en gang forskjøv de virkelige forhold, til at han
ikke hadde rett til å knytte en kvinne til sitt liv. Han kunde nok elske,
men vesentlig i erindringen. Sin kjærlighets historie oplevde han på ny
mere eller mindre omdiktet i verker som «Enten — Eller,» «Skyldig —
Ikke-Skyldig» og «Gjentagelse». Og selve oplevelsen og lidelsen i den og
efter den, de stadige kriser førte ham inn i den avgjørende religiøse ople-
velse. Hans opgave lå også religiøst i å lide, i å sone og forbli i sin barnetro.
I en almindelig kristendom og i en prestegjerning kunde han ingen ro
finne, dertil var hans intellektuelle innvendinger for mange og for sterke.
Først overvant han intellektuelt sine egne innvendinger, så hengav han
sig med slik lidenskap til sin egen tanke og sin ensomme lidelse at det
fikk form av religiøs hengivelse. Gjennem læren om underet og paradokset
nådde han over i religiøs forvissning. «Springet» var det avgjørende, —
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
