Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Søren Aabye Kierkegaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
17 DE STORE DIKTERE
der ligger alltid et «spring» mellem virkelighet og erkjennelse. På den
ene side: den absolutte subjektivitet er den eneste sannhet, eller i en annen
form, sannheten er alltid relativ. På den annen side: det er én absolutt
sannhet av ganske bestemt objektivt innhold, kristendommen, som er salig-
gjørende for alle. Foreningen herav skjer gjennem paradokset, ved spran-
get fra den subjektive sannhet over til den absolutte, over i den paradoksale
sannhet som er fornuften til forargelse og som derfor skal lide, forfølges,
forhånes og bespottes.
Gjennem et stadig opspilet liv i fantasien og erindringen som alltid
øket hans lidenskapelighet og stadig bragte ham i konflikt med virkelig-
heten, fordypet han sig dypere og dypere i et helt religiøst forfatterskap,
og det spørsmål optok ham mere og mere, om han selv var det sannhets-
vidne tiden trengte. Ved biskop Minsters begravelse (1854) kalte professor
Martensen den døde for et sannhetsvidne, og Kierkegaard så heri en for-
hånelse av hele sitt livs streben og all sin religiøse idealitet. Det gav støtet
til de voldsomme angrep på den offisielle kristendom og på presteskapet,
sikkert de farligste og heftigste angrep kirken i Norden hadde vært utsatt
for. Den følelse som ligger under angrepet og som røber at Kierkegaard
var kommet til en yttergrense for hele sitt tankeliv, som ikke kunde over-
skrides uten fare for hans eget religiøse sjeleliv, var at kristendommen
ikke eksisterte lenger og at Kristus egentlig har vært den eneste kristne.
De berømte angrep kom dels i «Fædrelandet», dels i noen flyveblad og
dels i hefteskriftet «Øieblikket» (1855). Kort efter døde Kierkegaard.
Den overordentlige innflytelse han kom til å øve i Norden, skyldtes
ikke hans livsverk som helhet. Hans usedvanlige og fantasivekkende
personlighet, hans lidenskabelighet, hans merkelige litterære og stilistiske
begavelse fanget og fanger alltid opmerksomheten. Men hans religiøse
hovedtanke grep bare de færreste. Det som først og fremst betok, var
lidenskapen og så hans hengivelse til ensomheten, hans fanatiske fastholden
av å være ene i sin individualitet. De blev som en flamme i tiden, de
ordene fra dagboksoptegnelsene i «Enten — Eller»: «Lad andre klage over,
at Tiden er ond, jeg klager over, at den er ussel; thi den er uden Lidenskab.»
Samtidig virket hans stil sterkt på kunstnerne, disse langt og sært
svungne perioder, hvor de plutselige utbrudd av lidenskap og fantasi gjen-
nemrystet ens sinn, og hvor hånen og forakten for alt almindelig gjorde
ordene hvitglødende. Denne religiøse tenker var en selsom dikter i liden-
skapelig ironi. Det var særlig det ironiske i denne stil som påvirket for-
fatterne. Man kan påvise dens innflytelse hos en lang rekke vidt forskjellige
forfattere, i Danmark fra Goldschmidt til I. P. Jacobsen, i Norge hos Ibsen,
Kielland, Garborg, Georg Fasting o. m. fl.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
