Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De store diktere - Alexander L. Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ALEXANDER L KIELLAND 211
Fennefos er det noe rankt og lysende, det er noe betatt og betagende over
ham. Men skildringen av de religiøse følelser — den enkeltes og de manges
— går ikke dypt. Og i virkeligheten inneholder romanen et angrep på
det religiøse liv, som dreper all lykke for Sara og Fennefos, forbitrer
dagene for skipper Worse og driver Henriette i døden. Denne skildring
av det religiøse liv som lykke- og livsfordervende endres ikke fordi om
Fennefos er sympatisk fremstillet — tegnet som han var efter Hans Nielsen
Hauge som Kielland beundret overmåte sterkt — vel nærmest fordi han
stod i så sterk opposisjon til prestene.
Men romanen er først og fremst fortellingen om skipper Worse. Det
er om ham og hans forhold til haugianerne og om hans ekteskap med
Sara der berettes; det er om det sunde,
brede, enfoldige og enkle sinns undergang
i sammenstøtet med den mørke, selvgode,
flittige og gledesløse religiøsitet. Og det er
denne skildring som er den sterkeste i den
for øvrig helt igjennem fortrinlige bok. Alt
det henrivende og muntre og uimotståelige
i boken er knyttet til skildringen av skip-
per Worse, skipper Randulf og Morten
Garman og hans sønner. Og det mest inn-
trengende i boken er fremstillingen av skip-
per Worse og Saras ekteskap — skildrin-
gen av Sara er vel den mest dyptgående
karakteristikk Kielland har gitt av noen
kvinne, gjennemført og sannferdig.
— I et par år — 1881—83 — bodde
Kielland i Kjøbenhavn, hvor han hadde
noen av sine beste venner, brødrene Bran-
des, J. P. Jacobsen, Viggo Drewsen og frue.
Men så glad han enn var i sine danske
venner og i Kjøbenhavn — til sine tider
reagerte han sterkt. I et brev fra 1882 skrev
han til Bjørnson: «Her er — ja jeg vil så
nødigt sige noget ondt om Danskerne; men
— mellem os — jeg kan ikke holde dem
ud længer.» Ordene trenger ikke å tas som
mere enn et stemningsutbrudd — de er
skrevet i noen onde dager og i øsregn.
Alexander Kielland.
Men det var noe hos danskene han hadde Tegnet av Chr. Krohg.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
