Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Christian Krohg - Arne Garborg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ARNE GARBORG 19
«Albertine» var den gang først og fremst et angrep, nok utformet i
naturalistisk stil, men friere og mere ubesværet enn de nær beslektede
bøker «Kristiania-Bohemen» og «Mannfolk». Angrepet eier både kraft og
alvor, men som kunstverk svekkes nu romanen av det som dengang var
hovedmomentet i angrepet, — beretningen om hvordan politifullmektig
Winther tar Albertine med vold. Fortellingen vilde hatt større almen-
gyldighet og virket med mere tragisk styrke, om Albertine var blitt over-
mannet av sin egen natur og av de forhold skjebnen hadde drevet henne
ut i. Noen særlig dyp eller merkelig menneskeskildring gir ikke romanen,
men dens første halvdel gir fortrinlige miljøbilleder, ypperlige Kristiania-
interiører og en klar og anskuelig menneskefremstilling.
«Fra Kristiania-Bohemen» og «Albertine» gir tiden, — bohemtiden i
Kristiania, en uhyggelig, mørk og oprørsk tid. Selve den tidsperiode som var
fylt av diskusjon om determinisme, naturalisme og kjønnsmoral varte kort,
de fleste av dens skribenter kom til å arbeide ut fra nye inntrykk og livs-
forutsetninger. Men ingen av dem kom helt utover tiden, alle var de avgjø-
rende blitt merket av disse voldsomme år, som gav dem et bestemt preg som
følger dem — hvor langt de enn senere søkte sine veier bort fra 80-årene.
Arne Garborg. De bøker innen Garborgs produksjon som er blitt til
i 80-årene og er stemplet av den tid, er ikke mange. Han hadde skrevet
bøker før denne tid, og hans fleste og merkeligste hører en senere tid til.
Men hans kunstneriske gjennembrudd og den første store og avgjørende
omveltning i hans sinn finner sted i 80-årene og er fremkalt av den tids
strid og storm, og den kamp han gjennemkjempet i disse år, kom til
å merke ham for hele livet.
Garborg innleder sin roman «Fred» med en skildring av Jæren og
Jærbuen, merkelig ved sin storladne, naturfylte poetiske kraft. Det land
han skildrer, er «eit armt, graatt Land med lyngbrune Bakkar og bleike
Myrar, yversaatt med Kampestein, trelaust og bert; avstengt mot Aust
av ein lang, laag Fjellgard. Endelaust synest den nakne Hei.» Og han
fortsetter: «Yver det heile spenner Himmelen seg vid og graa, fraa Fjell-
garden til Havs og so vidt ein ser, — det einaste ljose yver Tilvære. Den
hev ein for Augo kor ein gjeng.»
Og slik er dette landskaps mennesker:
«I disse Heimarne bur Folke.
Det er eit sterkt, tungt Folk, som grev seg gjenom Live med Grubling
og Slit, putlar med Jorda og granskar i Skrifta, piner Konn av Aur’en
og Von av sine Draumar, trur paa Skillingen og trøyster seg til Gud.»
Det er et tungt folk, bundet av sitt jordliv, men med himmelen over — .
«det einaste ljose yver Tilvære». Et folk som hengir sig til grublerier og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
