Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Gabriel Finne - Arne Dybfest
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
70 ÅTTI-ÅRENE
striden mot naturalismen reist, Levertin og Heidenstams «Pepitas Bröllop»
hadde i Sverige gitt signal til kamp, som gjenlød også i Norge. Men
Finne stod kampberedt og urokkelig i naturalismen; nu vilde han, hvad
ingen annen her hjemme hadde våget, skape det naturalistiske drama.
Bak Finnes forsøk lå Strindbergs forkynnelse av den naturalistiske enakter
som fremtidens dramatiske form. Finne optok idéen, og det blev til de to
enaktere «Uglen» (1893) og «Før Afskeden» (1893).
Av de to enaktere er det «Uglen» som har noen betydning. Også
den har store svakheter, den er tross all naturalisme uvirkelig, og dens ut-
forming er preget av en fattig opfinnsomhet. Men den er fylt av sann
og heftig lidelse. Det er et skuespill om angst — ektemannen har vært
sin hustru utro og hans angstfølelse, som han øker ved drikk, driver ham
over i det rene forfølgelsesvanvidd, han har syner, hallusinasjoner. Det
er et fysiologisk skuespill i Strindbergs stil, men uten hans fantasi, men
med noe av den samme lidenskap.
Det samme emne, men anderledes belyst, gir handlingen i «Før Afske-
den». Her er det angsten for døden stillet op mot de naturlige livskrav,
— angsten hos den syke frue som blir bedradd av sin friske mann. Skue-
spillet virker ikke så sterkt som «Uglen». Ganske svakt og uoriginalt var
hans siste dramatiske arbeide, «Når Kjærlighed dør» (1899).
Alle Finnes senere arbeider virker utilfredsstillende, lite gjennem-
arbeidet, ensformige og trettende. Det er en del løse fortellinger og
noveller «Rachel», «Emanuel Daah» (1895) og «I Afgrunden» (1898).
Av disse er «Emanuel Daah» den mest vellykkede, men «I Afgrunden»
interesserer allikevel sterkere som et bidrag til forfatterens psykologi —
den nidkjære bohem, den ivrige forsvarer for fri kjærlighet har gitt sig
over i trettheten, håpløsheten og ensomhetens askese.
Som menneske like sterkt, like ulykkelig bundet til tiden som Gabriel
Finne, like ivrig optatt av dens idéer, står Arne Dybfest (1868—1892),
men som kunstner er han mere uavhengig. Han var i sine tidligste ung-
domsår kommet på kant med samfundet, og kløften mellem ham og et
lovordnet, borgerlig samfund utvidet sig alltid. Han var sensibel og nær-
tagende, utfordrende og ensom, sykelig av sinn, heftig av følelse, ikke
sterk av karakter. Som ganske ung var han dradd til Amerika og kom
der i forbindelse med den anarkistiske bevegelse og oplevde Haymarket-
attentatet og hengningen av de fire Chicago-anarkister i 1887, — en begi-
venhet som også satte Europa i bevegelse og sterkt optok 80-årenes norske
forfattere. Hans første bok efter at han i slutten av 80-årene kom tilbake
til Norge, blev da også en samling avisartikler, «Blandt Anarkister» (1890),
mest bemerkelsesverdig ved sin stil.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
