Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åtti-årene. 1880—1890 - Jens Tvedt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JENS TVEDT 83
Det skapte romanen «Vanheppa» (1891), fortellingen om Per Dosi som
aldri når frem til avgjørende handling før det er for sent, som hele sitt
liv stenges av uhell, men som bærer sin motgang med slik sinnsro og
uopslitelig godmodighet og en indre likevekt som ikke kan overvinnes. Det
er i denne fortelling en blanding av mørke
og munterhet som gir den et eget eiendom-
melig lys. Med sterk, realistisk fantasi er
de utformet de uhyggelige kvinner som for-
bitrer livet for Per Dosi, moren gamle
Durdei, fantastisk i sin ondskap, og den
skjeve, krokete og evig skjellende søsteren
Ii. Det er betegnende for Tvedts svakhet
for idyllen at han — noen år efter — lot
denne kraftige og djervt skrevne, mørkladne
bok følges av den elskverdige, men langt
mindre betydelige «Brite-Per» (1895), hvori
han skjenket Per Dosi den lykke, «Van-
heppa» hadde stengt ham ute fra.
Efter et par ubetydelige arbeider, «Laur-
dagskveld til Støls. Spelstykkje» (1892) og
«Etterrakster. Gamle og nye Stubbor» (1893) dens Tvedt, født i Kvinnherad, Sunn-
- hordland, 14. juni 1857.
kom den fine og poetiske fortelling «God-
menne» (1893), fylt av et mildt vemod i sin skildring av den stillfarende
og vergeløse Hallvard Hola. Så skjøt hans talent et besynderlig og mis-
lykket sideskudd, et forsøk på elskovslyrikk i vers og prosa, «Velaug. Boki
um Elskhug» (1894); men han vendte snart tilbake til fortellingene igjen
og utgav de jevne og gode beretninger om Knut Eik, «Straum-gir» (1896)
og «Hamskifte» (1897). Djervere kunst og mere styrke i menneskeskild-
ringen er det i «Madli und” Apalen» (1900), som forteller om et av disse
ukuelige, livssterke og opofrende og utrettelige mennesker, denne gang
romanens kvinnelige hovedperson, som Tvedt kjenner så godt og beundrer
så sterkt. Og efter «Ramnagrø» (1900) kom igjen en av hans sterke og
kraftige bøker, «Djup Jord» (1904), ved siden av «Vanheppa» den merke-
ligste han har skrevet, kanskje den av dem alle som er mest inntrengende
i karakterskildringen og dypest i følelsen.
Tvedts svakhet for idyllen har i de senere år tatt makten fra ham.
Hans beretterkunst er stanset op i en såre elskverdig, men trettende idyll-
skildring, hvori fremstillingen av miljøet og naturlyrikken tar en stadig
bredere plass. Det mest verdifulle i disse fortellinger, som blekt gjentar
hans eldre, er hans alltid rikere ordkunst, den er det som holder oppe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
