Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Hans E. Knick
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HANS E.KINCK 121
allikevel ubehjelpelig bundet til sitt hjem og sin stammes jord. Den vår-
lige hjemmekjærhet vekker i ham den ustyrlige dådstrang, den store lengsel
og de flyvende drømmer som søker langt foran dit rasen, de mange kan
nå. Hans tragedie er at han ikke kan slippe stammen og ikke tvinge den
med sig. Som en herjende tukter kan han jage over bygd og folk, men
han ophører aldri å kjenne hvordan samfølelsen sliter og river i hans
sinn, og hvor langt han farer, fører han med sig hjemlengselen efter det
folk han ikke kan rive med sig. Derfor forblør sinnet i lengsel, og den
gjerning han øver, blir en ironisk gjerning, som når driftekaren skjenker
sin hjembygd en idé, kogler den inn i falske syner for å se den vrenge
ut i karikatur den gjerning han vilde ha gitt den, men som den ikke
forstod. Eller gjerningen blir som Machiavellis, Kincks annen helt, isteden-
for å redde sitt folk, den å arrangere et karneval.
Som bakgrunn for den enkeltes, geniets tragedie, geniet, som ødes i
motsetning mellem diktning og dåd, som sprenges i striden mellem sine
syner og samfølelsen med folket, sees hele folkets tragedie. Folkets historie
kjenner ofte nok disse store tiltak, vakt og båret av en enkeltvilje, og så
tilbakeslaget av folkemassen, som efter tiltaket synker sammen igjen i
almenvilje og sløv middelskløkt. Og i folket sees det samme spill mellem
diktning og dåd, her som motsetning mellem synenes storhet og virkelig-
hetens goldhet. Den norske nasjon er blitt særpreget av å leve for langt
nord, bragt ut av balanse ved naturens mangel på harmoni. Kinck ser
sammenheng mellem de voldsomme overganger i naturen, fra vinter til
vår, og de plutselige kast i vår historie og i de enkelte menneskers sjeleliv.
Han ser sammenheng mellem den lange mørke vinter og folkets trang
til å trykke sig sammen i masse, og sammenhengen mellem den plutselige,
heftige, overveldende vår, som er forbi i samme stund som den er der,
og den plutselige dådstrang som aldri fører helt frem, men forgår i
mange ord. Og han ser videre sammenhengen mellem den korte sommer,
de lysklare netter, en sommer som er så kort at det er som vårens uro
ikke glir ut av den før høsten er der, og menneskenes opspilte, hvilelgse
drømmeliv og fantastiske lengsler, deres erotiske heftige, urospente fan-
tasterier som er fylt av overgangsalderens vårfornemmelser lang inn
i manndomsalderen ... Han kjenner motsetningene i folket, dets anstrøk
av idealisme, av blågiet troskyldighet, som hurtig avløses, idealismen av
de falske løfter, den blågøiede troskyldighet av kramkarsknep.
I menneskets natur, i folkets og den enkeltes, finner Kinck en uløst
dådstrang, som plutselig reiser sig og like plutselig faller tilbake igjen,
en spenning som nok gir utslag, men aldri til noe helt. Hos nordboen
blir det til drøm, til dikt, til knep, til hestehandlerpolitikk, tiltak og flukt.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
