Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Hans E. Knick
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
122 NITTLÄRENE
Idealer og løgn. Hos sydlendingen, under solen og den hvitblå himmel,
blir det til grusomhet, øden av liv, tilintetgjørelse av verdier...
Som han ser folkets, rasens og det enkelte genis psykologi i sammen-
heng med naturforholdene, søker han også hvor han skildrer den enkelte
av massen inn til det oprinnelige, det naturbestemte. Og her ser han den
enkelte som en ikke løsnet del av naturen, den er som planten med røttene
i mulden, som stener ikke hugget løs av fjellet, det er sinn hvis liv ikke
er friet ut av skogenes og elvenes sus. Deres sjeleliv er ikke utløst av natur-
livet, i deres lidenskap er det dyrebrøl, uvær, ras, i deres sorg er det mørke
netters regn og skodde. I deres elskov er det vårbrus, flom, løsnende sne-
skred, sus alle vegne fra. Og i deres lykke er det stille sommernetter, duft
av eng og kløver og bjerk.
Han interesserer sig derfor ikke for deres ydre virkelighet, for det
dagligliv hvori deres sinn måtte avspeile sig. Han må inn til det innerste
og dypeste og ubevisste, der hvor sammenhengen med naturlivet kan anes.
Han må inn i halvmørket, der hvor det egentlig blir til. Han finner frem
til opkommet, hvorfra blodet stiger og bobler og brister. Hans menneske-
skildring blir til ved at han sitter og lytter og stirrer opspillet i mørket, han
aner og mottar og han hengir sig som i en rus til sine anelsers rikdom.
Halvmørkets forunderlige mystiske sansebetatte rus er i hans skildringer.
Man må derfor heller ikke søke virkelighet i vanlig betydning i Kincks
diktning. Man må ikke møte den med den innvending at slik handler
eller taler ikke mennesker, da har man intet forstått. De ytre handlinger
Kinck viser oss, de ord han lar sine mennesker si, er de som nøiaktig
svarer til menneskenes indre liv, alt det dypeste og innerste har fått ytre
form i hans diktning. Slik vilde de handle og tale om den indre ubevisste
bevegelse umiddelbart gav sig utslag i handling og tale uten at forstyr-
rende ytre forhold grep inn. Hans diktning er psykologiske eksperimenter
med nakne sjeler. Hans figurer er avført deres ytre menneske, vi ser
de blottede nerver, vi hører hjertet banke, ser blodet gå. De er gjennem-
lyst. Det er om man vil de egentlige handlinger vi ser, de egentlige ord
vi hører, mens dikterne i almindelighet gir oss de uegentlige, men syn-
bare, som forskyvninger og falske avspeilinger av deres indre liv. Med
disse diktere må vi for å nå til sannheten om deres personers indre liv,
ta virkelighetens forskyvninger i betraktning, det gir indirekte psykologi.
Hos Kinck er alt direkte. Men til en slik psykologi når man bare gjennem
rus og hengivelse og en fantasi som kan helt borteliminere den ytre
virkelighet.
Derav kommer det særeiendommelige i hans kunstform som gjør ham
vanskelig tilegnelig. Det skyldes det bevisst fortegnede i billedet, og at alt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
