Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Hans E. Knick
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HANS E. KINCK 123
det små virkelige som gjør et billede lettfattelig og gjenkjennelig, ikke er
tatt med. Hans virkemidler, hvormed han særmarkerer billedet, er gjen-
tagelsen, den stadig understrekende gjentagelse av hovedmotivet, og over-
drivelsen. Ingen norsk dikter har så konsekvent ensidig brukt disse midler.
Et motiv kan fremheves ved en uavlatelig gjentagelse av en setning, en
visestump, en strofe eller en replikk, ganske som et balladeomkved, for å
fremheve idéen og tanken i verket. Det kan derved lykkes ham å skape
en enhetsstemning, som kan virke helt besettende, en tone klinger gjennem
det alt, en stemningssus bærer en bort, langt bort og dypt inn i den mystikk
hvori diktningen er blitt til. Men det kan også føre til det motsatte resultat,
trette leseren ut, gjøre ham inderlig kjed og lei av evig den samme set-
ning, evig den samme visestump, som alltid skal komme og stikke sig
frem og spørre leseren, er du med, forstår du nu også helt? En slik enkel
omkveds-strofe kan klinge gjennem et helt verk inntil det irriterende ens-
formig og monotont.
Hans annet store kunstneriske virkemiddel er den bevisste veldige
overdrivelse, som henger sammen med at det er den indre virkelighet han
gjengir, — en virkelighet hvor alle motsetninger er større, alle utslag
sterkere enn i den ytre avdempede. Kincks fantasi arbeider med det
overveldende. Hans mennesker blir jetter og troll, deres sjeleliv natur-
fenomener som storm og skred, deres ydre tegner sig som fjell og skog —
som denne beskrivelse i «Gøken graa>» («Flaggermusvinger»): «Moren blev
med ét et stygt trold med stort ansigt, ruklet og ujævnt som bærg. Han
stirred og stirred; — og ansigtet hendes øged, saa der ikke var spor efter
menneske længer. Taarene laa nedover kindet, som den nakne skredstriben
bort i nuten langt i nord efter det svære uveir, da hver græsflek og hvert
træ blev væk under raset! — —.» Så lenge han tumler med stoffet fan-
tastisk, river han med, tvinger oss til å se det alt som hans syner. Og
hvor han skaper syner av vilt humor eller av ironi, har han balansen i
overdrivelsene. Men hvor han gjennem overdrivelse vil skape komikk, er
han alltid svakest. Han kan skape billeder av sann komisk virkning. Men
det kan ennu oftere mislykkes for ham. Det er hans begavelses største
svakhet at han endelig vil rive oss med i komikk, få oss til å le. Da
maser han leseren ut med lavkomiske overdrivelser, tretter med uhyre over-
lesselse av virkemidler, gjentar og gjentar, morer sig selv storartet og aner
ikke at leseren må forstemmes.
Dette kunstneriske eiendommelige hos Kinck henger sammen med noe
naivt og oprinnelig i hans personlighet som forener ham med en uhyre
mottagelighet, men ofte gjør ham usikker i vurderingen av sin kunsts
virkemidler. Han er en sjelden skildrer av barn og opfatter dem helt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
