Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nitti-årene. 1890—1900 - Sigbjørn Obstfelder
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
140 NITTI-ÄÅRENE
likevekt gjennem himmeldrømmer og syner. Han var en svermer i renhet
langt ut over dette jordliv, han eide en higende trang til at alt skulde bli
sjel, tanke, til å åndeliggjøre alt det jordiske liv, også det erotiske. Og
samtidig eide han en varm og dyp hengivelsestrang, fin mottagelighet for
alt det jordiske skjønne og en sansenes
følsomhet. Men i alt dette var det angst,
plutselig heslighet, skremmende og syke
billeder. Derfor blev for ham menneske-
nes kamp en sjelens kamp mot all verds-
lighet, en kamp for å nå utover det jor-
diske livs forgjengelighet og for å bringe
uendelighetstanken inn i jordlivet. I dra-
maet «De røde Dråber» opgir skuespillets
hovedperson, Odd, alle de opfinnelser og
alle de arbeider som kunde skaffe ham
og arbeiderne jordisk tilfredshet, kaster
all verdslig vinning fra sig, for å opnå det
som han symbolsk kaller at solen, him-
melen, hele himmelrummet skal dras ned
på jorden og samles op i hvert menneskes
bryst. Hans syke elskede, Lili, uttrykker
det slik, at han vil finne det livets vann
Sigbjørn Obstfelder i konfirmasjonsalderen.
igjen, «som gjør, at de ikke behøver at
leve saa længe.» Odd selv sier: «Jeg drømte om det uendelige. Jeg vilde
bringe det ind i jordlivet.» Og det er den samme tanke om en panteistisk
gåen op i det uendelige, i det guddommelige, allerede her på jorden, som
er den religiøst-mystiske tanke i alt han skriver og som helt fyller hans
svermeriske refleksjoner i «En Præsts Dagbog». Den jordiske tilværelse
var en bunden og ufri tilværelse, og lengselen efter Gud, efter hengivelsen
til det uendelige, sprengte alt jordliv og gav det fortvilelsen, men også
dets følelsesfylde, lykken i smerten. Det sykelige som utvilsomt var i
Obstfelders sjeleliv og som han selv til tider led så voldsomt ved, fikk ham
til å føle jordlivet som en sykdom og døden som dets befrielse; men midt
i befrielseshåpet levde angsten for at håpet var falskt, for at det intet
annet var enn tomheten. En dyp religiøs følelse var det avgjørende be-
vegende i hans sjeleliv, et mystisk svermeri som krevde fortsettelsen og
uendeligheten som visshet. Hadde man vissheten om at et menneske var
en del av uendeligheten, så var det ikke nødvendig «at leve saa længe»,
det vil si å lide så lenge, for da var man allerede en tone i den uendelighet
som var det egentlige liv.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
