Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Kilder til nyere norsk historie. Av Olaf Gjerløw
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kilder til nyere norsk historie
hetene i 190g, oprinnelig offentliggjort i
»Samtiden».
Tilbake står å omtale tre verker — alle
posthumt utgivne dagbøker — som
tilsammen gir et hovedgrunnlag for forskningen
av norsk politisk historie i tidsrummet ca.
1860 til ut 1880-årene. Det er statsråd August
Christian Mantheys dagbøker 1856—74,
ut-gitt av Norsk historisk Forening, statsråd
Ketil Johnsen Melsted Motzfeldts dagbøker
1854—89, utgitt av nevøen, statsråd Ernst
Motzfeldt, og endelig statsråd Ludvig Daaes
optegnelser fra forfatterens stortingsmannstid
1859—79 og 1886—88 samt fra hans korte
statsrådstilværelse juni 1844 til april 1885;
dette siste verk er likeledes under utgivelse
ved Norsk historisk Forening og er foreløbig
nådd frem til 1877.
Statsråd Manthey levet fra 1811 til 1880,
gjorde karrière i finansdepartementet, hvor
han i 1845 blev ekspedisjonschef, var 1849—56
amtmann i Hedemark, blev sistnevnte år
statsråd og fungerte som sådan til han i
1874 lot sig utnevne til stiftamtmann i
Christiania. Han var ikke på noget vis
fremragende som statsmann og innrømmet selv i
sine dagbøker rørende opriktig, at han i
omgang med kollegene i regjeringen var
mis-tenksom og lett å fornærme. Men Manthey
var i sin generasjon typisk for datidens
vel-trenede, i administrativ henseende overlegne
embedsmenn i centraladministrasjonen, som
statsråd J. H. Vogt var det i sin generasjon.
Til en begynnelse synes man under lesningen
av de Mantheyske optegnelser bare, at man
ser departementale støvskyer reise sig, efter
som man vender bladene. Men en opmerksom
leser blir snart grepet: Denne fremstilling av
regjeringens indre liv gjennem næsten tyve
år gir et glimrende billede av det, man i
1880-årene kalte »den gamle regjering»,
em-bedsmannsstyret som administrerte landet
med stor praktisk duelighet, men efterhånden
med ringe politisk kløkt fra 1814 til
riksretts-katastrofen i 1884. De stiger frem for leserens
blikk, disse folk med den litt for
dominerende statsminister Frederik Stang i spissen,
en skare menn med et veldig fond av
kyndig-het, spennende over alle administrasjonens
felter og tillike over hele landet, geografisk sett.
Regelen var nemlig den, at folk med fin
karrière innen det juridiske embedsverk og
som helst var nådd op til en amtmanns
stilling fortrinsvis blev kält til kongens råds-
4—Ord och Bild, 47 :e årg.
Statsråd A. C. Manthey.
bord. De dannet regjeringens kompakte
majoritet, og til den sluttet sig så den høie geistlige,
som ledet kirkedepartementet — fra 1848 til
1872 biskop, tidligere stortingspresident Hans
Riddervold, jevnbyrdig med en
hvilkensom-helst jurist i administrativ erfaring og
myndighet — og de to høie officerer, en fra
hæren og en fra marinen, som
tradisjon-messig styrte de to militære departementer.
Disse siste fait undertiden ut av rammen,
fordi de gjennem hele sin innstilling hadde
så ringe tilknytning til vanlige
konstitu-sjonelle former. Til gjengeld preget flertallet
i regjeringskollegiet med sikkerhet og en
virkelig betydelig frisinnethet avgj øreisene i
de skiftende saker. Man blir ofte sittende i
undring, når man følger Mantheys skildring
av, hvordan han og hans kolleger — særlig
kanskje den stridbare finansminister Helliesen
— står vakt om åndslivets frihet og mot
det, som kunde synes bigotteri f. eks. på
skilsmisseordningens område. Og et annet
trekk virker slående. Så å si hver eneste
kvalifisert mann av datidens
stortingsoppo-sisjon blev befordret, og det med stor
liberalitet, av »den gamle regjering». Det gjelder
49
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
